Portrett av Robert Jensen
Helt siden Robert Jensen var ung, har han vært glad i rus, forteller han. Foto: Therese Alice Sanne

Sist oppdatert

Han kjempet i flere år for å få beroligende medisiner i LAR. Til slutt forsøkte han å ta sitt eget liv. Her er Roberts historie.

Retningslinjer for LAR

Ifølge retningslinjene fra Helsedirektoratet skal LAR tilby lik hjelp til rusavhengige over hele landet. Det skjer ikke i praksis. Gatemagasinet Sorgenfris undersøkelser viser at det er store forskjeller. St. Olavs hospital er blant sykehusene som praktiserer regelverket strengest.

«Du bør ikke prøve det, Robert» 

Helt siden Robert Jensen var ung, har han vært glad i rus, forteller han. – Sigaretter, alkohol – så hasj i 15-16-årsalderen, sier Robert, som nå er 51 år gammel.
Han har ikke et dårlig hjem å skylde på. Oppveksten var fin – først i Trondheim, senere i Vestfold. Det gikk fint på skolen og han var en av de beste i klassen sin på ungdomsskolen. Robert og familien flyttet hjem til Trondheim igjen da han gikk siste året på videregående skole. 

Da han var i 20-årene, på begynnelsen av 90-tallet, flyttet Robert til Hitra sammen med en venn. 

– Jeg ville komme meg bort fra Trondheim og miljøet med amfetamin og småkriminalitet. Vi leide et hus i Hitra kommune, og jobbet på et sildemottak og lakseslakteri, forteller han. 

Men helt bort fra narkotikaen kom han ikke. Det var tilgang på hasj på Frøya også, og det ble mye alkohol. Likevel fungerte livet ganske bra. 

– Innimellom fikk vi besøk fra Trondheim. En gang var det én av gutta derfra som hadde med seg heroin. «Du bør ikke prøve det, Robert. Jeg kjenner deg godt, så jeg vet du vil like det», sa han. Men da ville jeg jo selvsagt prøve. Jeg var ung, og hadde et ønske om å bryte flere barrierer. Når man er ung er det noe nytt å utforske hele tiden. Slik fortset- ter det imidlertid ikke.

På toppen av verden 

Dette ble starten på et liv der narkotikaen og avhengigheten sto i sentrum for Robert. 

– Det var den beste, mest euforiske følelsen jeg noen gang hadde hatt. Jeg ville prøve stoffet flere ganger. Dermed flyttet jeg tilbake til Trondheim igjen. 

Deretter begynte han å reise jevnlig til Oslo for å kjøpe heroin. 

– Jeg kritet ett gram heroin for 1.600 kroner i Oslo, og solgte det videre for 6.000 kroner i Trondheim. En typisk dag startet med å injisere amfetamin om morgenen og deretter røyke meg ned på heroin om kvelden for å få sove, sier han. 

På denne tiden følte Robert seg på toppen av verden. 

–Mange kom til meg for å få det de trengte. Det var en avhengighetsdannende følelse. Du blir akseptert og alle trenger det du har. 

Familien ble det stadig mindre kontakt med. 

– Forholdet visnet bort. Det ble bare løgner overfor foreldrene mine. Jeg valgte etter hvert å holde meg borte fra dem – jeg følte skam. Isteden søkte jeg tilflukt i rusmiljøet.

Gitte står bak disken med et smil om munnen. Vannmugge og kaffekanner står på benken. PÅ andre siden står Robert og smiler til henne.
SØSTER OG BROR: Her er Robert sammen med sin søster Gitte Jensen hos Frelsesarmeen. Gitte jobber frivillig der.

Fengsel og dødsfall 

Deretter fulgte mange år med rus og småkriminalitet. I 1998 ble Robert arrestert med 17 gram heroin og dømt til 19 måneder i fengsel, sier han. Han var da 30 år. Dette ble hans lengste fengselsopphold. 

I de påfølgende årene dør flere av kompisene hans. 

– Jeg tenkte ikke så mye på det da. Nå tenker jeg mer på det. Jeg har mer følelser rundt det. 

I 2003 ble han henvist til oppstart i LAR av majoren på Frelsesarmeen, forteller han. 

– Det var lange ventelister, og i påvente av oppstart kunne vi få stort sett det vi ville hos fastlegen. Jeg fikk både morfin, Rohypnol og Sobril. Jeg ble mer avhengig enn noen gang tidligere. Spredningsfaren var også enorm – mange solgte det de fikk av legen sin. Mange solgte Dolcontin, som de hadde fått av fastlegen sin, på gata. Fortsatt er det mye Dolcontin på gata i Trondheim, sier Robert. 

LAR var i oppstartsfasen i denne perioden. Behandlingen og behandlerne i Trondheim hadde ikke et godt rykte på seg blant de narkomane. 

– Det ble for eksempel sagt at det bare var sykehusapotekets metadon som skulle brukes. Den var det sukker i, og det var ikke bra å injisere den. Jeg vet av to personer som døde etter å ha injisert den, sier Robert.

Fra godt familieliv til selvmordsforsøk

Den gang var det vanskelig å komme inn i LAR, kravene var strengere enn i dag. Først i 2006 fikk Robert komme inn til behandling i LAR, og fikk metadon. 

Hvis LAR hadde satt meg i en rehabiliteringssituasjon her, kunne de kanskje berget meg.

– Fra jeg kom inn i LAR gikk ting ganske bra. Jeg fikk tre barn, bodde sammen med moren deres, jobbet og gikk på metadon, forteller han. 

Etter fem-seks år begynte han å slite psykisk. Han ønsket å snakke med noen, og tok kontakt med behandlingsapparatet i LAR flere ganger. 

– De sa at de skulle ringe meg tilbake, men det skjedde ikke. Etter en stund tok jeg noen B-preparater. 

B-preparat

B-preparater er medisiner som sovemedisin eller beroligende, for eksempel Sobril eller Valium. Siden Robert var i LAR, viste urinprøvene at han hadde inntatt slike medisiner. 

– Jeg var klar over at de ville se det, og det var en måte å si ifra på – om at jeg ikke hadde det bra. Barnevernet og representanter fra LAR dukket opp hjemme i leiligheten vår kort tid etter, og jeg fikk beskjed om å finne meg et annet sted å bo med én gang, forteller han. 

Robert fikk ikke lenger bo sammen med familien sin. 

– Det var rett ut. De ville beskytte barna. Men jeg hadde ikke noe sted å gå til, og havnet på sofaen hjemme hos en kompis. 

Robert fikk en voldsom psykisk knekk. 

– Jeg følte skam, at jeg hadde sviktet unger og familie. Jeg falt ned i det største hullet jeg hadde vært i noensinne. Jeg tok B-preparater, og dermed skrudde de ned metadondosen. Hvis LAR hadde satt meg i en rehabiliteringssituasjon her, kunne de kanskje berget meg. I stedet satte de meg på Suboxone. 

Suboxone var ikke bra for Robert, forteller han. 

– Det forsterket angsten og depresjonen. Alt var så mørkt, jeg hadde aldri opplevd noe lignende, sier han. 

Robert fikk deretter døgnbehand- ling på Blå Kors Lade behandlings- senter. Der forsøkte han å ta livet sitt. 

Etter selvmordsforsøket, våknet Robert opp på Østmarka psykiatriske sykehus. 

– Hvorfor ville du dø? 

–Jeg var så lei av å ikke få hjelp. Jeg fikk ikke beroligende medisiner, hver eneste morgen måtte jeg på gata for å skaffe meg beroligende. Det er ikke så mye å velge i på gata, du må ta det du får. Det stoffet jeg hadde mulighet til å kjøpe der var hardere enn det jeg trengte, sier Robert. 

Det gikk mange år før Robert klarte å snakke om selvmordsforsøket. 

– Jeg fikk bare klump i halsen og valgte å snakke om noe annet, sier han. 

I denne perioden går årstallene i surr for Robert. Det er den tyngste perioden i livet hans. 

St. Olavs hospital har fått over- sendt Roberts historie, men ønsker ikke å kommentere «sykehistorien til enkeltpasienter på grunn av taushetsplikt og kompleksitet I saken».

Robert drikker metadon-dosen fra en reseptbelagt flaske.
DAGLIG DOSE: Robert møter opp utenfor apoteket på Solsiden hver morgen før de åpner. Her henter han dagens metadon-dose.

Får metadon igjen 

I 2014 tennes et lite lys for Robert. Han får medhold av fylkeslegen i at han igjen skal få tilbud om metadon. 

– Jeg sov på krisesenteret eller til kompiser. Hvis det var varmt var jeg ute om natta og ventet til en plass åpnet så jeg kunne duppe, forteller han.

– Jeg var på besøk hos barna mine noen ganger, besøkene ble overvåket. Jeg holdt meg unna barna da jeg var ruset. Fortsatt slet jeg mye psykisk på den tiden, og hadde behov for medisiner for å få sove. Jeg ba om å få Sobril gjennom LAR, men de ville ikke gi meg B-preparater så lenge jeg brukte metadon. Da kjøpte jeg i stedet Xanor på gata, for der er det ikke lett å få tak i Sobril. Xanor er mye sterkere enn Sobril, sier Robert. 

Han forteller at fastlegen hans ikke har lov til å skrive ut beroligende medisiner til ham. 

– Hvis du har vært i LAR, har du ikke krav på legebehandling med B-preparater, ikke engang når du er ute av LAR igjen. Dersom en fastlege likevel skriver ut slike medisiner, blir vedkommende meldt til fylkeslegen, sier Robert. 

Han flyttet inn på Furulund, et rusfritt tilbud for rusavhengige i regi av Frelsesarmeen, og ventet på at tiden skulle gå. Han gledet seg til å flytte inn i den nye leiligheten – der var det jo plass til å ha besøk av barna også. Det var viktig for Robert å bli stabil før han skulle få avtalt samvær med barna.

Får endelig beroligende 

Etter at Robert forlot Furulund, bodde han i ett og et halvt år på gata som hjemløs.

FRELSESARMEENS RUSOMSORG, FURULUND

  • Furulund er et rusfritt tilbud for rusmiddelavhengige over 18 år med egendefinert mål om rusmestring. Furulund har inntil 12 plasser kjøpt av Trondheim kommune. Institusjonen har 10 årsverk.
  • Furulund samarbeider med Frelsesarmeens Trondheim korps/ velferden, Hveita dagsenter, Fretex, Stavne Gård, Lade Behandlingssenter, St. Olavs Hospital, Politiet, Nav, Høgskolen i Trondheim, Helse- og overdoseteamet og Trondheim kommune. 

– Jeg sov på krisesenteret eller til kompiser. Hvis det var varmt var jeg ute om natta og ventet til en plass åpnet så jeg kunne duppe, forteller han. 

Etter en lang periode på gata kom Robert tilbake til Furulund. Han gikk da fortsatt på metadon. 

En stiftelse som kalles Housing First tok kontakt med ham, og tilbød husrom for rehabilitering. Han fikk leilighet på Brundalen. Der bor han fortsatt den dag i dag. 

Det går bedre med Robert nå, men han kjenner fortsatt behovet for noe beroligende. I fem år har han bedt om å få en slik resept, og nå løsner det endelig. 

– I sommer tok jeg med meg Pasientombudet til fastlegen, og en representant fra LAR ville også være med. Jeg fikk da fire 25mg Sobril. Så nå henter jeg Sobril hver dag, sammen med metadon. Det gir en ekstrautgift på 1.500 kroner i måneden. 

Fra denne dagen har Robert levert rene urinprøver. 

– Hadde jeg fått beroligende på resept da jeg først ba om det, for eksempel da jeg ble kastet ut av leiligheten av barnevernet, hadde jeg mest sannsynlig fortsatt vært i jobb og bodd sammen med familien min, sier han. 

– Kjenner du på en bitterhet? 

– Jeg har nok problemer om jeg ikke skal la meg bli spist opp innvendig av bitterhet overfor folk som ikke forstår problemet når de utformer reglene og lovene, sier Robert. 

Vil redusere medisinene 

I sommer hørte Robert på et foredrag på Litteraturhuset om LAR-behandling 

– Jeg reiste meg opp og sa at jeg mener at hvis rusmisbrukere får de medisinene de mener å trenge, slik at de får samlet livet sitt igjen, vil viljen til å redusere medisineringen komme av seg selv – når de blir stabilisert. Og det står jeg for. Vi som har vært rusmisbrukere over lang tid føler som regel at vi ikke har flere barrierer å bryte og det hele er et ork som vi vil slippe. Men det å slutte blir så skremmende, forandringene i kroppen blir så store, at vi blir redde for den fysiske og psykiske smerten ved avrusningen, sier Robert. 

Han sier at han forstår at legene er redde for at kombinasjonen av opiater og metadon kan føre til overdose. 

– Men alternativet er jo at de narkomane kjøper medisinene på gata. Hvis vi kan få dem på resept, kan vi i stedet bruke pengene på å skape oss et bedre liv, sier han. 

Robert påpeker at det for rusmisbrukere kan være vanskelig å begynne å kjenne på følelser igjen. 

– Jeg har vært mye ruset i mitt voksne liv. Nå, når jeg ikke ruser meg lenger, føles det som om jeg må behandle tenåringsfølelser på nytt igjen, i en alder av 51 år. Dette er både spennende og skremmende. Samtidig har jeg ingen nyktre venner, og finner det vanskelig å ha noe å fylle dagene med, sier han. 

Livet uten rus 

I mange år har rusen vært det eneste som har vært viktig for Robert. 

– Jeg har prøvd å engasjere meg i nye ting og besøkt forskjellige menigheter. Og jeg er med på det meste som foregår i Sorgenfri. For meg er lediggang roten til alt vondt, sier han. Robert har hatt over tre måneder med rene urinprøver nå. 

– Egentlig skal man da kunne få med seg metadon hjem, slik at man slipper å komme til byen for å hente det i helgene. Men det får jeg ikke, på grunn av at jeg får Sobril. Jeg kommer likevel til å søke om det nå, og håper at de ser at jeg er på riktig vei, sier Robert. 

Robert mener også at det er mye bra med LAR. 

– Men samtidig trenger vi så mye mer enn bare medisiner. Jeg mener at samtaleterapi burde vært obligatorisk. Min største fiende er for mye fritid, og jeg trenger noe å gjøre for å bedre rehabiliteringsprosessen. 

Han mener at LAR har vært rigide.

– Det var verre for noen år siden, da LAR ble meldt til Helsetilsynet. Nå er det noe oppmykning, man ser mer av menneskene bak rusen. Samtidig er det mange av de samme som jobber i LAR, og en del av den gamle kulturen sitter i veggene. Å diskutere hvilken LAR-medisin man skal ha med dem er helt håpløst, og det er svært vanskelig å få B-preparater i det hele tatt, sier Robert. 

Han har et håp om at det skal bli lettere å få slike preparater i tiden som kommer. 

– Samfunnet er i utvikling, og det bør også LAR være, sier han. 

På bedringens vei 

Nå er Robert i mye bedre psykisk form. 

– Livet er på bedringens vei, vil jeg si. For 1,5 år siden greide jeg å trappe ned og slutte med metadon og opiater. Men jeg følte at jeg trengte et mildt B-preparat, når nervene meldte seg – verden kom som et lokomotiv mot meg. Men det fikk jeg ikke. Jeg kunne imidlertid få det tyngste A-preparatet, metadon. Så mye metadon jeg ville, hvis jeg kom tilbake i LAR. Da ble det vanskelig for meg, fordi jeg ikke fikk slappet av eller sove. Så veien tilbake til LAR var kort, sier Robert. 

Han har vært på Blå Kors Lade behandlingssenter til sammen 25 ganger, men han har aldri gitt opp. Han ønsker fortsatt å slutte helt med metadon. 

– Jeg ser nå at det å bruke dop – eller metadon – hindrer meg i å være den personen jeg kan og vil være. 

Han forstår at ikke alle har det på samme måte. 

– Det er mye skam blant narkomane, noen føler at de ikke duger til noe, og har ikke et ønske om å være rusfrie. Men jeg har lyst til å bidra med noe positivt – kanskje for eksempel jobbe som erfaringskonsulent. Jeg har lang erfaring på området, sier Robert.

Kjøp bladet av en Sorgenfri-selger på gata eller kontakt oss og få det tilsendt i posten.