Kommentar: «Løgna henger mellom oss. Krever handling. Så snur jeg meg mot ham, ser ham inn i øynene»

0

Sist oppdatert

— Han snur seg mot meg og ser i min retning. Ser at jeg tørker vekk tårene med håndbaken, ser rett på meg og så smiler han. Et enkelt, ekte smil, skriver Rakel i dette leserinnlegget.

Det er den siste dagen i oktober. Det er surt og kaldt og jeg fryser. Regnet faller mot asfalten. Jeg står på bussholdeplassen i Dronningens gate, alene blant alle andre som skal hjem etter endt arbeidsdag.

Jeg sjekker nok en gang telefonen etter livstegn fra lykken som forlot meg, kjenner skuffelsen svi i magen. Det verker i det store tomrommet i brystet, der hvor all kjærligheten har tilhold. Den som ikke lenger har noe sted å gå. Jeg kjenner tyngden av alt det vonde, lurer på hvor lenge jeg kan stå oppreist, er langt inne i elendigheta når stemmen fra et annet menneske møter øret mitt.

 «Vil du kjøpe Sorgenfri-kalenderen?»

Personen har kommet bort til meg i busskuret. Jeg gløtter bort på bunken han holder foran brystet, tenker småirritert at de pleier jo å stå utenfor hver sin butikk, gjør de ikke? Jeg ser ikke engang opp på ansiktet hans, bare mumler at jeg allerede har kjøpt det.

Jeg pleier det. Helt sant, jeg sier aldri nei, kjøper alltid når jeg blir spurt. Jeg behandler folk med respekt også. Ser folk i øynene. Men ikke nå, jeg har nok med mitt. Vil ikke bli forstyrra når jeg står her og marinerer sjela mi med min egen fortvilelse.

«Nei, det har du vel ikke», sier han.«Kalenderen kom i salg i dag. Du mener kanskje bladet, du? Dette er den helt nye Sorgenfri- KALENDEREN. For 2019! ». Stemmen er ren og klar, helt uten spor av anklagelse. Nesten litt munter.

Selvmedlidenheten min presses et øyeblikk til side av dårlig samvittighet over at jeg står her og lyver for denne fremmede personen, jeg har jo hverken kjøpt kalenderen eller bladet. Løgna henger mellom oss. Krever handling. Så snur jeg meg mot ham, mot ansiktet hans, ser ham inn i øynene.

Blikket hans er direkte. Støtt. Varmt. Vakkert.

«Jeg har ikke kjøpt kalenderen, jeg trodde du mente bladet, hva koster den?», sier jeg. Prøver å hente meg inn, ro meg i land, være hyggelig. Jeg legger merke til trekkene i det åpne ansiktet. Det mørke håret, skjegget, denne fine mannen. Og det direkte blikket som ser rett inn i mitt fremdeles. Skrustikka rundt sjela slipper bittelitt.

Han svarer, jeg betaler, han gir meg kalenderen. Jeg takker. Han også. Kalenderen er stor og jeg forsøker å få plass til den i veska. Han står ved siden av meg ennå. Ganske nært. Ser på. Når jeg står og roter i veske for å få plass til en diger fotokalender-sak jeg nettopp har brukt Halloween-lommepengene til jentungen på. Og så sier han at han håper 2019 blir et godt år for meg.

 «Alt kan bli bedre enn dette»,svarer jeg fort og bittert uten å tenke meg om. Det detter utav meg, det burde det ikke, men det bare kom. Samvittigheten slår inn igjen. I det store og hele er vel mine problemer minimale sammenlignet med hans. Vil jeg tro. 

 «Jeg håper du får det bedre i resten av det som er igjen av dette året også», fortsetter han. «Du burde begynne å få det bedre allerede fra i dag, det vil hjelpe på betraktelig dersom du kunne det»

Og så rusler han videre. Spør noen andre om å kjøpe. Jeg følger ryggen hans. Alle sier nei.

Jeg har får pressa kalenderen ned i veska, og lener ryggen bakover mot veggen på busskuret. Jeg svelger og kjenner at tårene presser på. De ukompliserte ordene hans repeterer seg selv i hodet mitt. Det med at jeg burde fått det bedre allerede fra i dag. At jeg burde ta tak i ting. Gjøre noe med det… Jeg kan jo det. Jeg har muligheten til det. Jeg må bare finne ut hvordan.

Selgeren har stoppa opp ved butikkinngangen. Tatt en liten pause fra salget og fyrer opp en røyk. Han snur seg mot meg og ser i min retning. Ser at jeg tørker vekk tårene med håndbaken, ser rett på meg og så smiler han. Et enkelt, ekte smil. Et smil som forsegler avtalen som hjernen og hjertet mitt holder på å inngå: At jeg burde forsøke å få det bedre allerede fra i dag. For det vil nemlig hjelpe betraktelig på…

Når bussen min kommer har han avslutta pausen og rusla videre. Mot flere avslag og flere løgner. Flere medborgere som har nok med sitt. Som glemmer å være høflige. Som glemmer å møte blikk.

Jeg slenger meg ned på setet, finner fram telefonen og starter prosessen med å slette smertefulle spor. Bestemmer meg for å slutte og vandre etter lykken i samme retning som jeg mistet den. Bestemmer meg for å få det bedre. Allerede fra i dag. Så kan kanskje 2019 bli fri for sorg.

Rakel