MAMMA: – Når du har et barn som ruser seg, er det som om folk ikke skjønner alvoret, sier Ann-Mari Romul. FOTO: Frank Foss

Sist oppdatert

Mange pårørende føler på skyld og skam. Ann-Mari Romul har en rusavhengig sønn. Hun har sluttet å skjemmes. Vi har fulgt henne siden 2015.

– Hvem spurte deg om hvordan du hadde det? 

– Ingen.
Ann-Mari Romul er mamma til fem. En av dem er rusavhengig. Hun forteller åpent om det å være pårørende. Men slik har det ikke alltid vært. 

2015: Vi møter henne for første gang. Vi sitter i den koselige stuen hennes. Sønnen, Alexander, forteller om hvordan han har klart å bli rusfri. Han forteller åpent om det knallharde livet som rusavhengig i Trondheims og Oslos gater. 

Mor og sønn hadde da bestemt seg for å være åpne, sammen. Livet så lyst ut, ting gikk bra. 

I 2019 er situasjonen en annen. Her er mamma Ann-Mari Romuls historie. Vi har fulgt henne siden 2015. 

Pårørende blir selv syke. Mange får angst, sover ikke, sliter med mage- problemer og belastningssykdommer. Men ingen vet hvor mange pårørende det finnes. Tallet eksisterer ikke. 

– Vi snakker nærmest daglig med fortvilte pårørende som ringer oss. De forteller at de står alene med sine problemer. De får ikke veiledningen de har behov for. Pårørende vet heller ikke hvor de skal henvende seg for å få hjelp og informasjon, sier rådgiver Kari Sundby i Landsforeningen mot stoff (LMS). 

– Fordi det er så mye tabu rundt det å være pårørende til en rusavhengig, er det også lite fokus på det i hjelpeapparatet, sier sykepleier, helsesøster og fagrådgiver Helga Melkeraaen ved St. Olavs hospital. 

LES OGSÅ: Tristhet, engstelse, søvnproblemer og mageproblemer

Fødselen 

Fødselen var tøff og måtte settes i gang. Hun var 20 år og hadde fått to sønner på kort tid. Den førstefødte var født med et sjeldent syndrom. Småbarnstiden var krevende. Guttene var plaget av bronkitt, hals- og lungebetennelser, det var inn og ut av sykehus. Hun ante ikke da at hun noen år senere ville komme til å stå i et helt ukjent mareritt – som mamma til en rusavhengig. 

Bilde av Ann-Mari Romul og sønnen
EN MAMMAS HISTORIE: «Jeg sov ikke, ble selvutslettende. Jo sykere han ble, jo sykere ble jeg.» FOTO: Frank Foss

Han var en sjenert og snill gutt. Aktiv, høyt oppe i trærne og balanserende på gjerder. Noen år bodde han hos faren. Da han var ni år fikk han påvist ADHD. Han ble medisinert. Senere har han sagt til henne at dette var hans første møte med rusmidler. Han sa han følte seg annerledes. På barneskolen prøvde han ut ting sammen med kompiser. 13 år gammel begynte han med alkohol og tabletter. 

–I dag kan jeg si at han var et barn med utfordringer, men jeg tenkte ikke at han ville ende som narkoman. På skolen ble det satt en gruppe rundt ham, men det var lite fokus på hvordan vi skulle takle hverdagen hjemme, sier Ann-Mari. 

Plager pårørende får

Ifølge Lærings-og mestringssenteret (LMS) ved Klinikk for rus-og avhengighetsmedisin ved St. Olavs hospital sin spørreundersøkelse i 2014 svarte pårørende blant annet slik på hvilke plager de hadde som følge av andres rusavhengighet:

• Tristhet (96,8 %)
• Engstelse (92,8 %)
• Søvnproblemer (82,5 %)
• Muskel-og skjelettplager (50,8 %) • Hodepine (49,2 %)
• Mageproblemer (47,6 %)

Alene om sorgen 

Sønnen var blitt tenåring. Ann-Mari ante at noe var galt. Hun fikk ham til å ta urinprøve. 

2005: Hun satt i bilen i krysset ved City Syd da telefonen kom. «Det er funnet flere narkotiske stoffer i urinprøven til din sønn.» Hun gikk inn i en vedvarende sorg. 

Hun ser på sorgen som kronisk, en sorg man må ha hjelp for å komme ut av. 

– Det skulle vært mye mer fokus på sorgen både for den rusavhengige og for de pårørende, mener Ann-Mari. 

LES OGSÅ: Leder: Den usynlige gruppen

– Ble du alene om sorgen? 

– Ja, selv nærmeste familie forstår ikke helt hvordan du har det. Å leve tett på noen som ruser seg, må du ha opplevd for å forstå, hvor umenneskelig det er. Når du har et barn som ruser seg, er det som om folk ikke skjønner alvoret. Jeg tror at folk som får et sykt barn med en annen lidelse, for eksempel kreft, opplever en helt annen støtte, forståelse og aksept enn det å ha et barn som ruser seg eller er psykisk syk. 

– Hvilken sorg var det? 

– Til å begynne med går du inn i en benektelse, vil ikke tro at det er så galt som det er. 

Det skulle vise seg å bli mye verre. 

Hun tror ikke folk forstår at sorgen over å få et sykt barn er den samme. 

– Forleden snakket jeg med foreldre som mistet barnet sitt i overdose. De hadde ikke fått beskjed før mange timer etter dødsfallet. Hadde det vært en bilulykke for eksempel, ville det jo vært helt naturlig at pårørende fikk beskjed og kriseteam koblet på. I dette tilfellet fikk de beskjed om å si fra hvis de trengte kriseteam. Helse- og overdoseteamet i Trondheim følger opp alle pårørende som ønsker det. Utover det er det liten oppfølging av pårørende etter overdosedødsfall. Folk forstår ikke at det å leve i den sorgen her, det å ikke vite… Jeg blir provosert over at vår sorg ikke blir sett på som likeverdig med andre foreldres sorg. 

–Har det med å gjøre at folk ser på rusavhengige som «mindre verdt»? 

– Ja, folk skjønner ikke at det er sykdom. De tenker vel at det er selvpåført. Men, trangen og besettelsen etter rusmidler gjør at du ikke klarer å unngå å bruke dem. Ja, det er selvpåført, men et menneske som er friskt, vil ikke påføre seg selv en slik lidelse. 

Helse- og omsorgstjenesten skal ha systemer og rutiner som legger til rette for informasjon, samtale og dialog med pårørende. (Pårørende- veileder, Helsedirektoratet) 

Svik, manipulasjon, løgner 

Fra dagen hun satt i bilen ved rund- kjøringen ved City Syd, ble livet et mareritt. Sønnens avhengighet raste frem mot avgrunnen. Han hadde oppdaget noe han ikke ville slutte med. 

– Jeg ble like syk som ham, sier Ann-Mari. 

– Hvordan? 

– Åh, det var komplekst. Jeg sov ikke, ble selvutslettende. Hverdagene ble styrt av ham, av å få tak i ham, berge ham. Jo sykere han ble, jo sykere ble jeg. 

– Følte du deg maktesløs? 

– Ja, så lenge du ikke har drevet på med rusmidler selv, har du ikke peiling på hva det går ut på. Å forstå seg på sykdommen avhengighet, er veldig vanskelig. Det er utrolig mye svik, manipulasjon, løgner. 

– Du fikk beskjed om at barnet ditt var rusavhengig. Hva gjorde du? 

– Å stå i det er veldig utfordrende. Jeg prøvde å sette regler, det ble mye krangling. Jeg taklet det jo helt feil. Jeg ble så skremt, skjønte ikke hvordan dette fungerte. Jeg hadde så dårlig kompetanse på det. Selv har jeg jo ikke røyket en sigarett en gang. 

– Når du ser tilbake, hva hadde du ønsket deg? 

– At det kom et team rundt oss som kunne veiledet meg og familien. Å være pårørende til en rusavhengig hadde jeg ikke peiling på. Jeg så jo ikke på meg selv som pårørende en gang. Det var ingen som snakket om det, at nå er du pårørende til en rusavhengig, så nå må du søke hjelp for egen del. 

Hun hadde også ønsket seg et ambulerende team, som kunne hjelpe de pårørende til å finne ut hvor barna deres er før det kommer helt ut av kontroll. Hun savner et system som kan ta tak i dem før de blir så dårlig at det står om liv og død. Noen å henvende seg til når man er bekymret for helsetilstanden til barnet sitt. 

– De forsvinner fort inn i en større avhengighet. Situasjonen blir mer og mer alvorlig, peker Ann-Mari på. 

– Da han var på sitt sykeste, opplevdes det som en tsunami. Plutselig er bølgene der. Du blir slått i bakken med et smell. Du kjenner at nå er du livredd, men hodet må fungere; det er nå det gjelder, nå eller aldri liksom. I dag er situasjonen litt annerledes. Jeg klarer å kontrollere følelsene mer. Jeg har mer kunnskap om avhengighet, vet mer enn jeg gjorde før. Ventetiden er ikke så altoppslukende som den en gang var. For meg er søvn utrolig viktig. Uten søvn, fungerer jeg ikke.

Redselen for å miste sønnen 

Det tok flere år før Alexander kom inn i en behandling der han klarte å bli rusfri. Årene før var svært krevende for Ann-Mari. 

Ann-Mari Romul ser betenksom ut der hun sitter i godstolen på stua.
FOTO: Frank Foss

Å lete etter ham var til tider helt nødvendig. Natt og dag. Hun kom tett på rusmiljøet i Trondheim, traff mange fine folk, men fikk også innsikt i hvor tøft miljøet var.

– Han var veldig dårlig. Selv sier han at jeg har berget livet hans flere ganger. Redselen for å miste ham ligger alltid der. Så lenge man har med en avhengighet å gjøre, har man aldri noen garanti. Det er fryktelig belastende for alle sammen, sier hun. Hun beskriver det som en «ventetid» ingen vet om blir lang eller kort. Han sa til henne at han ønsket at hver dose skulle være den siste. Han ønsket ikke å leve. Hun kunne se at det var enten eller. Kom han ikke i behandling, ville han dø. 

– Hvordan er det som mor å høre sønnen sin si dette? 

– Vondt, men det er ingen forunt å være så syk som han var da, sier Ann-Mari.

Hun har fem barn til sammen. Når de minste var små, klarte hun å skjerme dem for brorens rusavhengighet. Kom han hjem, sov han. Hun måtte da la han komme hjem. Han var så syk. 

I periodene han har vært rusfri, har de som familie snakket mye sammen om sykdommen hans. 

– Er det noen som har hjulpet dere som familie? 

– Nei, det er det ikke. Vi er en ganske åpen familie og snakker mye sammen. Noen annen hjelp har vi ikke hatt. Landsforeningen mot stoff- misbruk er min pårørendeorganisasjon. Samtaler med andre pårørende, likepersoner, har gitt meg støtte og hjelp. 

– Mange blir gående for lenge alene. De føler så mye skyld og skam. Fordi det er så mye tabu rundt det å være pårørende til en rusavhengig, er det også lite fokus på det i hjelpeapparatet.

(Sykepleier Helga Melkeraaen, Lærings- og mestringssenteret, St. Olavs)

– Det tar tid å bli en syk pårørende

Den eldste sønnen ble født med et sjeldent syndrom. Hun beskriver at belastningene for foreldre kan være like store som å ha et rusavhengig barn. Forskjellen ligger ifølge Ann-Mari i hjelpeapparatets kompetanse til å ivareta foreldrene. 

– Min andre sønn begynte å ruse seg som 12-13-åring. Jeg fikk et kronisk sykt barn. Hjelpen vi pårørende får til et funksjonshemmet barn, opplevde jeg som bedre enn den vi får til et rusavhengig barn. Kompetansen i hjelpesystemet er større når det gjelder et funksjonshemmet barn. Så har vi ikke kommet lenger i 2019, enn at vi plutselig oppdager at også søsken av rusavhengige har et behov. Skremmende! Hvis ikke jeg hadde hatt den kompetansen med min førstefødte, vet ikke jeg hvordan jeg skulle klart å stå i dette, sier Ann-Mari. 

I forbindelse med den eldste sønnens diagnose, fikk hele familien for eksempel tilbud om opphold på Frambu kompetansesenter. De voksne var på kurs i 14 dager, barna i barnehage eller skole. Fritiden ble organisert med turer. Fokuset var på foreldre, rettigheter og søsken. 

– Du får kunnskap om det du skal lære å stå i. Når du får et barn som begynner å ruse seg tidlig, og med alle de instansene som kommer inn, står du likevel alene. Hvor er sikkerhetsnettet du bør ha rundt deg? For å klare å mestre denne oppgaven, må du få kunnskap om hva det er du skal mestre. Avhengighet er jo kjempe- vanskelig å akseptere. Å se barnet ditt forandre seg i takt med økt bruk av rusmidler, bli til en annen, en ukjent og ofte skremmende person. Når du har utviklet et misbruk vil du bare ha mer, uansett hvordan du skaffer deg rusmidler; løgn, manipulasjon, trusler og gode ord. Får de ikke, stjeler de. Å se forbi rusen, og nå personen bak misbruket, kan være vanskelig. Det er vanskelig å stå i det når de forteller deg hvor udugelig du er. Ja, det er ubetinget kjærlighet fra en mamma, men du vet at du får ingenting tilbake. Du møter skuffelser på skuffelser. 

– Var det ingen som stod der og hjalp deg og veiledet deg? 

– Nei, jeg visste ikke hvor jeg skulle henvende meg. Når ting skjer, er dette like projiserende som avhengigheten er. Det bygger seg opp. Å bli rusavhengig tar tid. Det tar også tid å bli en syk pårørende. Når det først har skjedd, strekker vi som pårørende oss veldig langt. Vi vil ikke innrømme at vi er blitt syk. Vi er så opptatt av å berge den rusavhengige. Vi blir selvutslettende. Da er vi kommet langt i vår egen sykdom, fordi vi utvikler medavhengighet, legger til rette for at den rusavhengige fortsatt kan ruse seg. Vi er i konstant beredskap. 24 timer i døgnet. Vi er gjerne tilgjengelige hele tiden. Jeg snakket med en mor som var så syk at hun ikke en gang tok av seg skoene inne. Hun klarte ikke dusje. Hun spiste ikke, vasket ikke hjemme. Du får like dårlige mestringsstrategier som den som er avhengig av rusen. 

– Har det å ha en rusavhengig i familien påvirket deg som mamma til de andre fire barna? 

– Ja, det påvirker jo en hel familie. I takt med at den rusavhengiges sykdom utvikler seg, utvikler hele familien seg til en dysfunksjonell familie. Hele familien blir syk. Du blir berørt av å leve tett inn på noen som ruser seg. Jeg synes å se nå at det er 

litt mer åpenhet rundt temaet, og det synes jeg er kjempebra. Jo tidligere du får hjelp, jo fortere lærer du. 

Planla sønnens begravelse 

Det gikk mange år før hun så på seg selv som pårørende. Først i 2011 var det noen som spurte hvordan hun hadde det. 

– Da var jeg på Lade behandlingssenter i forbindelse med sønnen min. Der var det noen som spurte hvordan jeg hadde det. Jeg skvatt til, det hadde jeg ikke tenkt på, hvordan jeg hadde det, sier Ann-Mari. 

Først da fikk hun vite at det fantes grupper for pårørende. Hun var da for dårlig til å ringe selv. En nær venn måtte ta kontakt på vegne av henne. 

– Jeg var så fortvilet at jeg visste at noe måtte skje. Jeg måtte ha hjelp. 2012-13 var det ekstremt rundt sønnen min. Jeg var overbevist om at hvis ikke noe skjedde nå, ville han dø. Jeg kjente at jeg ikke klarte mer. Jeg planla begravelsen hans, og tenkte at det nesten var bedre at det var over nå. Belastningen var så stor. Når pårørende kommer så langt at de ønsker at det er over, da er det noen som har sviktet i systemet. Og det er ikke de pårørende. Pårørende må også ha rettigheter til å gå i behandling uten å få foreskrevet antidepressiva for å slippe å føle for mye, sier Ann-Mari. 

– Hvem har ansvaret for de pårørende? 

– Den offentlige helsetjenesten. Når du får et barn som begynner å ruse seg, er det så alvorlig at veldig mange instanser kobles på, PPT, barnevern, skole, helsesøster. Da er det viktig å få foreldrene raskest mulig inn i et system. Her i Trondheim kan det være lærings- og mestringssentre, for å få en mulighet til å ivareta seg selv, slik at pårørendes sykdomsbilde ikke får lov til å utvikle seg. Slik var det ikke for min del. I dag blir jeg glad hvis jeg møter foreldre som er tidlig inne i systemet. 

Kraften i en mor 

Etter at vennen ringte etter hjelp til Ann-Mari, fikk hun snakket med en annen mor. Møtet med henne gjorde godt. Hun mistet sønnen i en overdose. Henne har hun fortsatt kontakt med. Senere har hun snakket med mange pårørende. 

– Den hjelpen jeg har fått, er fra pårørende og rusavhengige. De tilfører meg noe ved at de kan fortelle meg at det du gjør nå, det er ikke bra. De hjelper meg til å forstå mitt eget mønster oppe i dette. Som pårørende blir du så syk. Vi blir jo avhengig av den rusavhengige. I møtet med andre pårørende trenger jeg ikke forklare så mye. Det er vi pårørende som vet hvor skoen trykker. Om historiene er ulike, er følelsene de samme. Vi står overfor de samme valgene, må håndtere de samme utfordringene. Som pårørende har vi mange fellestrekk, sier Ann-Mari.

Portrett av Ann-Mari Romul ute med snødekte trær i bakgrunnen
– Jeg ble like syk som sønnen min, sier Ann.Mari Romul. FOTO: Frank Foss

Hun meldte hun seg inn i Landsforeningen mot stoffmisbruk – av pårørende, for pårørende. I mange år har hun vært brukerrepresentant der. 

– Der møtte jeg andre pårørende som hadde greid å håndtere en situasjon jeg ikke trodde var mulig. Jeg møtte blant annet ei mor som hadde mistet to av sine barn i overdose, men som likevel var engasjert i pårørende- arbeidet. Jeg fikk da forståelse for hvor utrolig mye styrke det er i kontakten med pårørende. Vi gir ikke opp. 

– Fordi at man er en mamma? 

– Fordi at vi tar på oss veldig store oppgaver. Vi er ikke den som gir oss først. Vi kan finne en stor kraft i oss selv når vi endelig begynner å leve igjen. Når vi ser at også vi har et valg, og at vi trenger å ta et valg for oss selv og for resten av familien. 

I møtet med andre pårørende innså Ann-Mari at hun var med på å muliggjøre sønnens rusbruk. 

– Blant annet ved at vår omsorg gir den rusavhengige minst mulig smerte. Å gi omsorg er iboende i oss pårørende, men når barnet ditt er rusavhengig kan du ikke gi den samme omsorgen som du gjør når barnet ditt for eksempel får kreft. Gjør du det, hjelper du den rusavhengige til å fortsette. Mange pårørende får det veldig tøft når de innser at omsorgen deres har gjort vondt verre. Jeg snakket med en mor som hadde flyttet ut fra sitt eget hjem, fordi sønnen og hans rusvenner hadde «okkupert» det. Så ille kan det bli, peker Ann-Mari på. I kontakt med andre pårørende lærte hun hvor viktig det er å sette grenser.

– Du er med på å forlenge narko- tikabruken, hvis du betaler gjelden deres eller gir dem penger. Noe av det første jeg lærte i møtet med andre pårørende, var å sette meg i «førersetet». Her var det jeg som skulle bestemme hvordan ting skulle være, forteller Ann-Mari. 

Det var etter møtet med andre pårørende at Ann-Mari begynte å sette klare grenser. Mor og sønn kom frem til en felles forståelse om at han kunne ringe henne først når han hadde bestemt seg for å få behandling. Hun hentet ham aldri hvis det bare var snakk om at han ville hjem en tur. Hun lærte seg å skille på stemmen hans. De gangene hun hørte det var alvorlig, fikk hun skaffet til veie hjelp. 

Marerittet ble mildere 

– Fikk du noen støtte av legene? 

– Ja, jeg gikk jo til legen da jeg kjente at jeg måtte ha hjelp. Han henviste meg både til refleksjons-gruppe og psykomotorisk gruppe. Jeg ville ikke ha antidepressiva for å slippe å føle så mye. 

Etter møtet med andre pårørende, startet Ann-Mari i terapi. Da kom også tidligere opplevelser frem fra da hun var 13 år og opplevde alkoholmisbruk og vold i nære relasjoner. 

– Da gikk det opp for meg at jeg hadde vært pårørende siden den gang. Det hadde jeg lagt lokk på og bar det med meg inn i pårørenderollen for min rusavhengige sønn, sier Ann-Mari.

I 2014 dro sønnen fra Trondheim og ble med i behandlingsopplegget Veien ut. Marerittet ble mildere.

Ark der der det står gla i deg mamma i håndskrift
KJÆRLIGHET: Denne lappen fra Alexander hang på døra en dag Ann-Mari kom hjem. Nå henger den på kjøleskapsdøra, slik at hun ser den hver dag.

– Varer marerittet ennå? 

– Nei, for nå vet jeg mye mer, føler meg ikke like maktesløs lenger. Jeg blir bekymret innimellom, men har en helt annen kompetanse. 

Det var hun som tok kontakt med Veien ut. Med henvisning fra legen, startet sønnen på et behandlingsopplegg som fungerte. Han gikk en seks uker lang fjelltur over noen av Norges høyeste fjelltopper og seilte seks uker i Barentshavet. Han ble rusfri.

Etter at han dro i behandling, ble det plass til andre følelser hos Ann-Mari. Hun var ikke lenger i beredskap. 

– Hva følte du? 

– Bitterhet, sorg over tap av eget liv. Jeg hadde gitt avkall på mye for å klare å stå i det, ikke maktet å ha så mye mer i livet mitt. Jeg lot det ta så mye energi, jeg følte jeg skulle priori- tert annerledes. Mødre ofrer mye. Vi gir sjelden opp. 

– Du hadde stengt følelsene ute? 

– Ja, frykten og angsten blir altoppslukende. Når det tar overhånd blir du veldig syk selv, du fungerer egentlig ikke. Samtidig har jeg hatt andre som har vært avhengige av meg. Hverdagene har vært nødt til å fungere. 

– Er du bitter nå? 

– Nei, uten disse erfaringene hadde jeg ikke kjent så mye folk eller drevet på med det jeg gjør. Jeg har fått mye kompetanse som pårørende etter de mange tunge årene. Jeg er trygg på pårørenderollen. 

– Har du følt skyld? 

– Ja, klart man gjør det, hvem gjør ikke det som pårørende? Å føle skyld er helt vanlig. Som pårørende snur du hver en stein, leter, funderer; hva kunne vi gjort annerledes. 

Politiet som støttespiller 

Nå er det mange år siden Ann-Mari følte skyld. Hun er ferdig med det. 

– Jeg vet at jeg har gjort mitt, og mer enn det. Nå synes jeg det er godt at selv om han får et tilbakefall, så klarer jeg å gjøre mitt. 

– Det klarte du ikke før? 

– Før, hvis han sendte meg melding om at han ville hjem om natten, og jeg ikke hadde sett meldingen før morgenen etter, ville jeg hatt skyld- følelse og dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde våknet da meldingen kom. 

Ann-Mari Romul står ute på gården Østre Tømmerdal sammen med sønnen Alexander.
Her er Ann-Mari og Alexander på gården Østre Tømmerdal. FOTO: Frank Foss

I løpet av de tyngste årene, ble politiet en god støttespiller for Ann-Mari. Noen ganger har hun 

tenkt at det kanskje er bra at rusavhengighet fører kriminalitet med seg. – Pårørende opplever jo ofte at politiet står på døra. Da er det jo kanskje sånn at naboene også får det med seg. Slik blir man tvunget til å bli litt mer ærlig og ikke prøve så hardt å holde det skjult. 

– Hvor lenge holdt du det skjult? 

– Lenge. 

– Du snakket ikke med noen om det? 

– Nei, ikke før de siste årene da det ble så ekstremt. Samtidig brukte jeg politiet bevisst. Ganske tidlig, da han var under 18 år, ringte jeg politiet hvis jeg følte at hjemmet mitt var utrygt. Politiet var de jeg fikk hjelp fra. I en periode hadde jeg daglige samtaler med Kriminalvakta hvis jeg var bekymret for ham. Derfor har jeg aldri vært utsatt for at de har kommet hjem til meg for å gjennomføre razzia. Politiet så at de hadde å gjøre med en pårørende som var ærlig, som ikke var ute etter å bli beskyttet, men å berge liv. Jeg følte at det var min plikt å si fra at det var sånn og sånn, for eksempel hvis han var ute og kjørte i ruspåvirket tilstand, å si fra slik at han ikke skadet andre. Hvis jeg var redd for at han skulle dø, eller var skadet, ringte jeg. Da skrev politiet i loggen sin at de skulle holde et ekstra øye med ham hvis de så ham i bybildet. 

– Politiet ble en støttespiller? 

– Ja, jeg oppdaget at politiet ikke var ute etter å ta ungene våre, men å berge dem. 

Tidligere Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) ble innlemmet i Folkehelseinstituttet i 2016. Siden da har Folkehelseinstituttet fått kraftige nedskjæringer i kroner og antall stillinger – 30 prosent.

(Forsker Ellen J. Amundsen, avdeling for rusmidler og tobakk, Folkehelseinstituttet)

Tårene trillet 

I 2015 fortalte hun, sammen med sønnen, sin historie i media første gang og om hvordan han hadde kommet seg ut av rusavhengigheten. 

Tårene trillet nedover kinnene til Ann-Mari, der hun satt hjemme i den trivelige stua si og hørte sønnen fortelle åpent om sin historie. Han sa han han hadde mange følelser rundt det han hadde påført sine nærmeste. For henne opplevdes det som uvirkelig at han i det hele tatt satt foran henne, at han levde. Alexander fortalte åpent om tiden som «narkovrak», da han sov på papp-plater ute i Trondheims gater. Om at han hadde hatt mange indre konflikter i barndommen, at rusen ble en lettelse bort fra de vonde følelsene. Han så på det slik at han ble født med en sykdom. 

Ann-Mari var ikke forberedt på reaksjonene etter at hun og sønnen fortalte sin historie offentlig. Hun fikk veldig mye oppmerksomhet, folk stoppet og ville snakke med henne enten hun stod i kassen og betalte varene sine eller i festlig lag. De som ville snakke, var selv pårørende eller kjente pårørende av rusavhengige. Hun har møtt foreldre som hadde båret på hemmeligheten i opptil 15 år uten å fortelle det til en sjel. 

– Her er det mye taushet. Det sies at det er tre til åtte pårørende per rusavhengig. Da er det klart at mye er godt skjult, så lite som vi hører om det, peker Ann-Mari på. 

Ann-Mari skjuler seg ikke lenger. Hun forteller sin historie fordi hun ønsker enda mer åpenhet, enda mer fokus på de pårørende. 

– Å være pårørende er umenneskelig. Men sammen kan vi gjøre noe for å stoppe «galskapen». Selv om vi føler oss maktesløse, har vi alle et valg. En ting er i alle fall sikkert, vi får ikke våre kjære rusfri. Jeg har stor respekt for pårørende. Vi er forskjellige, og vi har ulike måter å forholde oss til den rusavhengige på. Jeg har ingen «oppskrift» og kan ikke si at noe er rett eller galt. Jeg tror imidlertid vi bør stille oss spørsmålet når vi har prøvd det samme år ut og år inn uten at det har «virket», om vi skal forsøke noe annet. 

Pårørendes rettigheter er for dårlig ivaretatt. Kommunene prioriterer ikke tilbud til pårørende i tilstrekkelig grad. 

(Rådgiver Kari Sundby, Lands- foreningen mot stoffmisbruk) 

I 2015 kjøper Ann-Mari gården Østre Tømmerdal av Trondheim kommune. Hun har startet «Power. På rett vei. Ettervern i Bymarka». Hun ønsker at småbruket skal være et sted der pårørende blir hørt og får hjelp. 

Hun vil bruke sin kompetanse til hjelp for andre pårørende og rusfrie rusavhengige. Den idylliske plassen er også et pusterom for henne. Å sette i stand gården er et pågående prosjekt. Rusfrie rusavhengige har bidratt fra første dag. Her skal rollene snus fra «bruker møter fagfolk» til «fagfolk møter bruker». 

Familiens sorte får 

Julaften 2016: Ann-Mari og sønnen sitter alene sammen og spiser rømmegrøt. Etterpå legger de seg under hvert sitt ullteppe på sofaen. Livet er godt for mor og sønn. 

I romjula treffer vi Alexander inne på gården. 

– Den deiligste lyden i verden, sier han, om lyden av regnet som trommer på taket. 

Alexander sitter ved vinduet
FOTO: Frank Foss

Lukten her minner ham om bestemor og bestefars hjem, den tryggeste plassen i verden da han var liten gutt. Når han kommer hit, minnes han lovnaden til bestemora om å slutte med narkotika. Han forteller om en bestemor som aldri dømte ham, selv om han var «familiens sorte får og bare gjorde jævelskap». Han beundrer moren for at hun etter alle disse krevende årene makter å investere både tid, krefter og penger for å bedre tilbudet for de rusavhengige og deres pårørende. I likhet med henne har han tro på aktivitet. Han har sett mange pårørende bli selvutslettende, og ende med å bli uføre, sier han. 

Støttes av Helsedirektoratet 

Foreningen Power støttes i dag av Helsedirektoratet. De har bevilget i underkant av en million kroner både i 2017 og 2018. De har også fått noe støtte fra Trondheim kommune. I 2018 fikk de 30.000 kroner. I tillegg har kommunen bidratt til flyttingen av en hytte til gården, tiltenkt familier, samt midlertidig tak på låven, restaurering av varmestuen og ny snøfreser. 

– Hvorfor har du mottatt såpass store beløp fra Helsedirektoratet? 

– Jeg tror det er fordi det er et veldig behov for det vi driver med, det å være i aktivitet, ha fokus på frilufts- liv, på både rusavhengige, pårørende og barn. Her skal vi ha friske dager. 

Hun er nå på gården på heltid. 

– Hvis du ikke hadde hatt en rusavhengig sønn, hadde du hatt denne gården i dag da? 

– Nei, jeg har sett hvor viktig det er å ha noe å gå til når man blir rusfri. Hvis man skal inn på noe, er det mange runder med søknader. Det har vi ikke tid til, verken vi pårørende eller den rusavhengige. Jeg ser på meg selv som veldig løsningsorientert. 

I dag sitter Ann-Mari Romul i en rekke råd og utvalg innen rus og psykisk helse. 

Tilbakefall 

2019: Det er 15 år siden Ann-Mari stod i rundkjøringen ved City Syd og fikk vite at hennes sønn var rusavhengig. I dag sitter hun med tung kompetanse på det å være pårørende. Knitring fra peisen på Østre Tømmerdal. Snø. Ann-Mari skjenker kaffe. Viser bilder hun har tatt fra morgenen av. Hun gleder seg over alt lyset når sola stikker innom på vinteren. Sønnen er her ikke nå som han var sist vi var på besøk. Ifølge Ann-Mari går det litt opp og ned.

Mamma Ann-Mari Romul sitter i stua med sønn Alexander
MOR OG SØNN: Alexander er imponert over mamma Ann-Maris innsats over å bedre tilbudet til rusavhengige og pårørende.

– Man har aldri noen garanti for at det ikke kommer tilbakefall. Pårørende må alltid forholde seg til det. 

– Du passiviseres ikke av at det går opp og ned? 

Jeg har jo vært der også da. Tidligere. Men jeg skal aldri tilbake til den galskapen fra den tiden, det makter jeg bare ikke. Jeg kan ikke tillate meg selv å bli så dårlig igjen. Sønnen min og jeg har en felles forståelse for det. Han vet hvor dårlig pårørende kan bli. Jeg vil aldri slutte å hjelpe, men jeg tar ikke over slik som før. Jeg venter til han ber om hjelp. 

– Hvordan du ser du på tiden fremover? 

– Pårørende har så mye kunnskap, men det er vanskelig å få tak i dem. Vil vi ha endring, må vi engasjere oss. Selv om vi har ulike historier, har vi mange fellesnevnere. Likemannsarbeidet er noe av det mest effektfulle vi kan ha, i tilfriskning for rusavhengige og pårørende. Vi trenger fagkompetansen, men uten likemannsarbeidet får man ikke full pott. 

– Er det for lite av likemannsarbeidet? 

– Ja, alt for lite, selv om det har blitt bedre enn det har vært. Pakkeforløpet tvinger frem pårørendeinvolvering, ikke minst involvering av barn av rusavhengige og mindreårige søsken. Samtidig har de som arbeider innenfor rus og psykisk helse sine meninger, opplevelser og erfaringer. Hvis vi skal få frem brukerperspektivet, må vi begynne å bli mer likeverdig. Vi som er pasienter og pårørende skal ikke oppleve oss underdanig. Vi er likestilt, det må fagkompetansen forstå. 

– Jeg har søkt hjelp i mange år nå ved å gå i selvhjelpsgrupper og tilegnet meg mest mulig kunnskap om avhengighet. Jeg vil finne ut hva jeg egentlig har å «deale» med. Hva står jeg overfor? Hva er dette?

– Jeg har funnet min vei 

I september 2018 holdt Ann-Mari og sønnen et foredrag for pårørende i regi av Lærings- og mestringssenteret ved St. Olav. Sønnen gjorde dypt inntrykk på tilhørerne i måten han snakket om mammaen sin og de pårørende på. 

I etterkant takket Ann-Mari sin sønn på Facebook for at han var med og ga håp til pårørende gjennom sin ærlighet;

«I kveld har vi gjort noe vi aldri har gjort tidligere, det føles godt, selv om historien har vært vond og veien lang. Vi har delt vår historie med andre pårørende, som lever tett på noen som ruser seg. Nå velger jeg å ta kveld, glad for at jeg har mine i trygghet.» 

I dag er hun kommet så langt at hun prøver å leve sitt eget liv uansett hva som skjer. Hun kan ikke gjøre annet. Så er det selvfølgelig øyeblikk der hun ikke kan styre følelsene. De kommer gjerne på natta. 

– Hvis jeg våkner på natta, er jeg så ubeskyttet. Da er det lettere at «tankekjøret» begynner. Hvis jeg da tillater å tenke litt mer enn jeg skulle gjort, kjenner jeg at jeg kan få angstsymptomer. Det gamle mønsteret dukker opp. 

Hun slår av telefonen når hun legger seg til å sove. Det gjorde hun aldri tidligere. 

– Som pårørende må du arbeide for deg selv, kjempe for deg selv. 

Ann-Mari sitter ved kjøkkenbordet
FOTO: Frank Foss

– Hvem tar vare på den pårørende? 

– Jeg har søkt hjelp i mange år nå ved å gå i selvhjelpsgrupper og tilegnet meg mest mulig kunnskap om avhengighet. Jeg vil finne ut hva jeg egentlig har å «deale» med. Hva står jeg overfor? Hva er dette? Hvordan skal jeg nå min sønn som står bak avhengigheten? Jeg ser på avhengigheten som et monster som du må lure. Avhengigheten er som en aggressiv kreftform, som tar personen mer og mer, den bare spiser deg opp. 

– Du ser på avhengigheten som et monster. Hjelper det deg som pårørende? 

– Ja, den hjelper meg til å skjønne at avhengigheten er en sykdom. Som pårørende må du forholde deg til så mye svik, usannheter og manipulering. Du må planlegge. De bygger seg opp gjeld. De blir kriminelle. Som pårørende må du også tenke på hvordan du skal ivareta dine egne verdier. Du står alene overfor mange valg. Du må sette grenser. 

– Har noen tatt vare på deg i løpet av disse årene? 

– Hvis jeg skal finne en kraft, må jeg finne den selv. Jeg unner ingen å bli pårørende til en rusavhengig. Det er så forskjellig fra for eksempel å være pårørende til en med kreft. Men, vi pårørende er også forskjellige. For noen vil det å stenge døra bli helt feil. 

Hun hadde ønsket at hun hadde fått hjelp mye tidligere. 

– Er det rom for de pårørende i Trondheim? 

– Jeg mener jo at det alltids kan bli bedre. Lærings- og mestringssenteret har pårørendetreff en gang i måneden, men ikke i ferier. Hvis du ikke klarer akkurat den dagen, så må du vente til neste gang. 

– Er det noen plass du kan ringe? 

Du har jo Landsforeningen mot stoffmisbruk der du treffer en annen pårørende. Jeg har fått mest hjelp av likepersoner. Vi snakker samme språk og har fokus på løsninger. Jeg er en person som heller vil tenke løsninger enn problemer. Derfor har jeg heller ikke brukt det offentlige i utstrakt grad. Jeg har funnet min vei. 

Denne dokumentaren var originalt publisert i februarutgaven av Gatemagasinet Sorgenfri.

Kjøp Gatemagasinet Sorgenfri av en Sorgenfri-selger på gata eller kontakt oss og få det tilsendt i posten.