Et voksende behov for mental flukt

0

Sist oppdatert

Mia-Mari har ikke noe dokumentasjon på fullført grunnskole. Ikke et eneste vitnemål. – Jeg droppa ut tidlig. Jeg fiksa bare ikke å være skolegårdens hakkekylling.

Hun faller i tanker når hun blir bedt om å mimre barndomsminner, og havner fort i barneåras friminutter.

– Jeg fatter ikke hvordan unger kan være så grusomme, sette så djupe sår, sukker hun.
– Kanskje er det så enkelt som at faren min var lærer på skolen jeg gikk på? At de han var strenge mot tok det ut på meg? Eller enda enklere – at jeg var litt lubben og hadde masse viltert, krøllete hår som var herlig å lugge i?H

Frempek

Tiden før skoleåra bar ingen signaler om et kommende liv på sida av samfunnet. Familien bodde i Misvær, rett sør for Bodø. Det var trivsel, de bodde landlig til med flott natur omkring, skjønt foreldrenes skilsmisse da Mia-Mari var femåring, var et frempek om større utfordringer. Mia-Mari og mora ble boende i Misvær til Mia var ti år, hun gikk altså de tre første årene på skole der. Der var det mange vonde episoder hun ikke har lyst til å dvele noe videre ved.

– Var det så ille at du til og med har fortrengt nordlandsdialekten?
– Neida, smiler hun.
– Jeg henter den frem igjen når jeg snakker med folk der oppe.

Ferden videre gikk til Nordmøre og en ny skolegård. Nå var hun innflytter med snål dialekt og ektefølt frykt overfor gruppedynamikken i friminuttene. Det ble nye år som mobbeoffer og skolen ble for alltid et sted forbundet med smerte og utfrysning, forteller Mia-Mari.

Smertelindring

Ungdomsskolen stod for tur. Hun hadde vokst seg stor og sterk. Da mobberne prøvde seg på nytt skulle de møte håndfast motstand.

– Ja, det var som det brast en dam i meg, jeg håndterte det ikke mer.

Mia-Mari slo tilbake, hun plantet knyttneven midt i ansiktet på jenta som plaget henne. Fra den dagen var det slutt med den fysiske mobbinga og Mia-Mari hadde lært ei viktig lekse om respekt, sier hun. Nå ble hun en figur de jevnaldrende så på med skrekkblandet fryd. Hun brøt alle grenser, dreit i skole og autoriteter, og de som ikke likte det måtte bare passe seg. Samtidig – i ei jente, som inni seg var redd og utrygg – vokste behovet for mental flukt og smertelindring. Slikt som alkohol kan by på.

– Ja, jeg var temmelig ram på karsken fra 15-årsalderen. Det var en polakk som bodde i nærheten, der var tilgangen på smuglersprit bunnløs. Jeg hadde mista trua på skolen fullstendig, sluttet å gå dit, hang heller med de noe eldre folka i bygda som likte å drikke sprit.

Trønderdame

Den lille familien kom etter hvert på flyttefot igjen. Stefaren hadde fått ny jobb og sammen med ham, mamma og lillebror havnet Mia-Mari i Hommelvika. Få år etter i Gauldalen. Hun hadde passert tjue år og jobbet på en bensinstasjon. En jobb hun trivdes godt i. Men kjærlighetslivet voldte store problemer. Hun havnet i et forhold med en kontrollerende fyr, forteller hun. Mia-Mari skjønte etter hvert at hun måtte bryte ut. Hun forteller at hun da ble møtt med trusler om selvmord, at han ville ta livet sitt om hun forsøkte å avslutte forholdet.

Mia-Mari sier videre at hun på et tidspunkt ringte politiet for å få dem til å hjelpe ekskjæresten. Men senere ble han funnet død, forteller hun. På samme tid mistet hun jobben.

Tilbake stod hun i skyldbetynget sorg, sjokk og arbeidsløs.

Lyrica

Noe av det verste med å være narkoman i Norge er forholdet til skolemedisinene, fastlegene, de medisinske spesialistene, forteller Mia-Mari. For ikke-narkomane er leger lydhøre for pasienters erfaringer med foreskrevet medisin, det er viktig info. Slik er det ikke for dem med merkelappen «narkoman». Der er det herskende dogmet at de primært er ute etter mer rusvirkning, at de sier hva som helst for å få dop de kan misbruke, ifølge Mia-Mari.

Hun forteller at hun har møtt denne veggen og er oppgitt etter å ha blitt neglisjert av den ene legen etter den andre.

– Jeg fikk medisinen Lyrica i 2014 og gikk fire år på den. Den hjalp mot alt jeg sleit med, dempa angst og depresjon, jeg følte jeg endelig kunne begynne å få rydda i hodet mitt.

I forbindelse med en frivillig innleggelse i 2018, skal hun ha blitt nektet mer Lyrica. En lege hun aldri har møtt skal ha begrunnet dette med at Lyrica var blitt flyttet fra C-preparat til B-preparat. Altså mer potensielt rusgivende og avhengighetsskapende. At Mia-Mari hadde gått på små daglige doser i fire år uten å utvikle avhengighet, bare følt god hjelp fra riktig medisin for hennes traumer, betydde lite, hevder hun.

– Jeg gidder ikke skifte fastlege for femte gang på kort tid. Fortelle den samme historien om og om igjen. Det er så jævla ydmykende. Vi er narkomane og skal ha det så kjipt som mulig.

Samboer

Mia-Mari er samboer med Sondre, forrige måneds selgerportrett i denne spalta.

Uten Lyrica sliter Mia-Mari med humørsvingninger og raserianfall. Hun plages me konstant dårlig samvittighet overfor Sondre.

– Det blir jo han som får all gørra fra meg når det pipler over, sukker hun.

Men de to har holdt sammen lenge, selger sammen og søker avvenning og rusfrihet sammen.

– Han er verdens flotteste og mest tålmodige mann, smiler Mia-Mari tappert.

– Vi håper å få hjelp til å takle rusavhengigheten vår og få tilgang til riktig medisinsk hjelp for å klare det, sammen.

HER KAN DU LESE FLERE SELGERPORTRETT