Portrett av gatas jordmor Kathrine Raaen
Tidligere tenkte jeg at alle har et valg, men jeg har mer og mer innsett at det kan være tilfeldigheter som gjør at man havner i avhengighet, sier jordmor Kathrine Raaen. Foto Terje Visnes.

Sist oppdatert

Hun drømte om å jobbe på fødeavdeling. I stedet vandrer Kathrine Raaen nå byen rundt med grønn hettejakke og motgift i hendene.

Jordmor Kathrine Raaen (47) ved Helse- og overdoseteamet i Trondheim synes hun har den mest meningsfylte jobben hun kan ha. Hver dag jobber hun for å hjelpe gravide rusavhengige. Det har hun gjort i ti år. 

Hva har det gjort med deg? 

– Det har først og fremst gjort meg mer ydmyk. Tidligere tenkte jeg at alle har et valg, men jeg har mer og mer innsett at det kan være tilfeldigheter som gjør at man havner i avhengighet. Det kan være traumer, angst og sorg, eller psykiske problemer som ligger til grunn for rusmisbruk. Noen bruker rus som en form for selvmedisinering. Noen av oss har også en spesiell form for sårbarhet overfor rusmidler og blir fortere avhengige. 

FAKTA

Kathrine Raaen

Født1971
SivilstandGift og har 3 barn på 9, 7 og 3 år
UtdanningSykepleier og jordmor
Jobb– Sykepleier på RiT, Sykehuset i Akershus og Kongsberg Sykehus
– Jordmor, Haukeland Universitetssykehus, Bergen – Jordmor, NORADs prosjekt for kvinnehelse, Bangladesh
– Jordmor, St. Olavs Hospital
– Jordmor/sykepleier, Helse og overdoseteamet i Trondheim Kommune

Fordømmer ingen 

Mandag klokken 08:38: Det tikker inn en SMS til oss. 

«Kan du komme kl.12:30? Mvh Kathrine, Helseteamet» 

Samme dag, klokken 12:10

«Jeg er redd vi må utsette møtet! Har en akuttsituasjon jeg må ordne med.» 

13:09: 

«Hva med i morgen, kl 09:30, her? » 

13:57: 

«Går ikke i morgen kl 09:30 dess- verre. Må følge ei på sykehuset kl 08:30. Vi kan prøve i morgen kl 13!» 

Tirsdag klokken 13:00: 

Vi står utenfor Kjøpmannsgata 51. 

Her holder Helse og overdoseteamet til. Tre unge menn og en ung kvinne kommer ut av døra. De ser litt slitne ut, men de tar en selfie, tuller og flirer litt. Kanskje har de nettopp fått seg en matbit og tatt en slag biljard på aktivitetssenteret Gryta. Kanskje har de også vært innom helsestasjonen og fått utdelt reine sprøyter. Kanskje har de fått stelt et sår. 

HELSESTASJONEN I KJØPMANNSGATA 51

  • Lavterskeltilbud som er åpent hver dag
  • Utfører enkle tester, tar blodprøver og vaksinerer
  • Behandler sår og byller etter bomskudd m.m.
  • Innlevering av brukte sprøyter og utlevering av reint brukerutstyr (Høy returprosent gjør at det sjelden er brukte sprøyter ute i gatene)
  • Psykisk helsearbeid, samtaler og hjelp i vanskelige situasjoner
  • Mulighet for legeundersøkelse
  • Jordmor som foretar gynekologiske undersøkelser, tar prøver, gir prevensjonsveiledning, og kan sette inn både spiral og p-stav.

Kilde: Trondheim Kommune /Helse og omsorgstjenesten/LAVtiltakene/Helse og overdoseteamet

I andre etasje kommer Kathrine oss i møte. Hun har turbukse og helse- teamets grønne hettejakke på. Støttet opp mot et bordben står en ryggsekk med navnet hennes. «Jordmor Kathrine Raaen. TLF. 95075538.» I ryggsekken er det bandasjer og desinfiseringsmidler, reint brukerutstyr, sårsalver og motgift. Naloxone – en nesespray mot overdose av opiater. 

– Vi er tilknyttet nødnettet og får direkte beskjed fra AMK ved overdoser. Så vi er alltid klare til å rykke ut, sier Kathrine. 

Helse- og overdoseteamet yter førstehjelp ved overdoser, og prøver å forebygge overdoser ved å informere. 

– Om helserisikoen ved å bruke urent utstyr, om nye og farlige stoffer som er i omløp, om å dele opp dosen og om viktigheten av å ikke være alene når man setter en sprøyte. 

De er fem personer på teamet. To psykiatriske sykepleiere, en sykepleier med akuttkompetanse, en psykiatrisk vernehjelpepleier og en jordmor. 

– Noen av oss er ute på gata hver dag. Det er der vi treffer de som er sykest, de som trenger oss aller mest. 

I tillegg driver de en helsestasjon for rusavhengige. 

– Helsetilstanden til tunge rusav- hengige er ofte dårlig, og vi har lav terskel uansett hva det gjelder. Sår og byller som følge av bomskudd er et stort problem for sprøytenarkomane, og sårstell er blant noe av det vi gjør. 

Hun sier at mange synes det er lettere å komme på helsesta- sjonen enn det er å ta kontakt med fastlegen eller sykehuset. – Vi fordømmer ingen. Rusavhen- gighet er en sykdom, og vi forsøker å hjelpe med det vi kan. Uansett hvor ille det står til, er døra åpen hos oss. 

Kathrine er utdannet sykepleier og jordmor. Å jobbe med rusavhen- gige var imidlertid ikke noe hun hadde tenkt på da hun skulle velge yrkesvei, for drømmen hennes var å bli jordmor og jobbe på en fødeavde- ling. 

Jordmordrømmen 

– Faren min jobbet som kontorsjef på RiT (Regionsykehuset i Trondheim, journ.anm.). 

På fødeavdelingen jobbet tanten min. Vi måtte alltid innom der, for jeg ville så gjerne se babyene. Det var nok da drømmen min om å bli jordmor ble født. 

Jordmor Kathrine Raaen sitter ved en behandlingsseng.
Uten å tenke meg om kastet jeg meg frem og grep gutten, tok sjalet mitt og begynte å massere han på ryggen. Jeg la to fingre på brystkassen hans og syntes jeg følte hjerteslag, og skjønte at det var tegn til liv.

Pappa hadde også en stor betydning for noe annet som ble viktig for Kathrine i oppveksten. Håndballen. Og laget – Sverres- borg Håndballklubb. 

– Jeg tror pappa må ha vært byens største håndballsupporter – han var på alle kampene, og vi kan si det sånn at det hørtes at han var på tribunen. 

Oppveksten på Sverresborg var trygg og stabil. Det dreide seg om skole, og håndball, håndball, håndball. Mange av de hun spilte sammen med er hennes beste venninner den dag i dag. 

Noe egentlig ungdomsopprør kan ikke Kathrine huske at de hadde. 

– Vi festet jo litt vi også, og kom sikkert for seint hjem innimellom, men ikke noe særlig mer. Ikke kjente vi noen som havnet utpå heller. Jeg tenkte ikke særlig over det da, men etter at jeg begynte å jobbe her, har jeg tenkt mye på min egen oppvekst i et trygt og stabilt miljø, uten kontakt med narkotiske stoffer. 

Etter endt utdanning i Levanger fikk hun jobb som sykepleier. Først i Trondheim, så noen år på Østlandet. Etter hvert gikk turen til Bergen for å ta fatt på jordmorutdanningen. 

– Det var litt pussig det der, for mannen min, som er fra Bergen, kom inn på NTNU i Trondheim, mens jeg dro til Bergen. 

Men jordmorutdanning ble det, og praksisplass også. 

– Da mannen min var ferdig med utdannelsen sin, skulle han på utplassering i Tyskland i ett år. Tyskkunnskapene mine var ikke gode nok til å få jobb som jordmor der, så jeg innstilte meg på å bli hjemme. 

Men en utferdstrang måtte likevel ha spiret i Kathrine. En dag kom det et brev fra jordmorforeningen. Et NORAD-prosjekt i Bangladesh trengte jordmødre som kunne lære opp fødekoner, og ha fokus på kvinnehelse.

– Selv om brevet nok var sendt til alle medlemmer i foreningen, følte jeg at det var skrevet til meg personlig. 

– Kastet meg frem og grep gutten 

Bangladesh, 2004: Kathrine har nettopp kommet til Netrokona, nord i Bangladesh. Det har vært flom, det er store edderkopper, fuktig og veldig varmt. 

Kathrine står i en liten stråhytte sammen med sin nye kollega Heidi. Sammen med en tolk skal de være til stede for å observere. 

Det er en fødsel på gang, og fødekonen har allerede vært der lenge. Kvinnen som skal føde ligger i en enkel treseng uten madrass. Av utstyr er det eneste som finnes en ren sari og et enslig kokekar. 

– Fødselen varte og rakk, og hadde dette vært hjemme hadde overvåkingen av fødselen vært en helt annen. 

Det finnes et lite lokalsykehus et stykke unna, men den eneste muligheten for å få henne dit, er med sykkeltaxi på dårlige og hullete veier. I hennes tilstand er det ikke mulig. 

De kan ikke gjøre annet enn å vente. 

Etter en halvtime blir det født en liten livløs gutt. Fødekonen er i ferd med å legge barnet til side. Slik er praksisen. Når barnet ikke lever, konsentrer fødekonen seg om å få ut morkaken. 

– Uten å tenke meg om kastet jeg meg frem og grep gutten, tok sjalet mitt og begynte å massere han på ryggen. Jeg la to fingre på brystkassen hans og syntes jeg følte hjerteslag, og skjønte at det var tegn til liv. Så løftet jeg ham opp og blåste på ansiktet hans… 

Kathrine blir stille. Hun ser ut av vinduet. Utenfor mørkner januardagen. En grå vinterhimmel henger lavt over bryggerekka. I tankene er hun tilbake i den lille stråhytta i Bangladesh. 

– Han overlevde, sier hun lavt. 

– Så rart. Jeg har fortalt denne historien før, men nå ble jeg veldig rørt. 

Så smiler hun. – Fødekonen så på meg og sa: Du er sendt hit av Allah! 

– Det som ble så fint er at tolken vår, som også underviste fødekoner, tok med seg denne erfaringen og fortalte det videre. 

Da Kathrine kom tilbake to år etter, fikk hun vite at praksisen med å legge et tilsynelatende dødfødt barn til side, var i ferd med å endre seg. 

– Det er godt å se at det nytter. Oppholdet i Bangladesh endret meg på så mange måter, kontrasten til vår vestlige verden er bare så ubegripelig stor. 

Kontrasten til jobben hun gjør nå er også stor. 

– Jeg fulgte ei jente til sykehuset i dag. Hun skulle ta abort. 

– Følte meg helt på jordet 

I 2007 jobbet Kathrine på fødeavdelingen ved St. Olavs hospital. Hun stortrivdes – hun hadde jo drømmejobben. En dag fikk hun en telefon fra Vibeke Kleveland, psykiatrisk sykepleier på Helseteamet. Hun fortalte at det skulle opprettes en stilling som jordmor, og lurte på om Kathrine var interessert. 

Jordmor kathrine Raaen står i telefonen
Foto Terje Visnes.

– Jeg takket nei først, for jeg trivdes jo så godt i den jobben jeg hadde.

Men det Vibeke fortalte gjorde Kathrine interessert i å få vite mer, så dagen etter bestemte hun seg for å bli med teamet ut. 

– Det slo meg hvor lite vi hadde lært om rusavhengighet på studiet. Også på fødeavdelingen hadde vi også lite kunnskap om hvordan vi skulle ta vare på rusavhengige som skulle føde. 

Kathrine søkte permisjon i ett år, og noen måneder etter hadde hun sin første arbeidsdag på Helse og overdoseteamet. Det ble en bratt læringskurve. 

– Jeg følte meg helt på jordet den første tiden, men det er en fin gjeng som jobber her, og som jeg har lært veldig mye av. De har så mye kunnskap, både om akuttmedisin og om problemstillinger knyttet til rusavhengighet. 

Hun forteller at det er mye godt humør på jobben. At det er folk som det er lett å være sammen med. 

– Vi har jobbet sammen lenge. Det skaper trygghet. For oss og for brukerne. 

Kathrine har jobbet mye sammen med Vibeke Kleveland, som for noen år siden startet opp SUBrosa, et tiltak for prostituerte. Nå er dette et tilbud til alle rusavhengige kvinner. Rusmiljøet er preget av mye vold. Noen har også opplevd voldtekt og overgrep. 

– Vi vil at SUBrosa skal være en trygg havn, et sted å slappe av og et sted vi kan gjøre forskjellige ting sammen. Ofte er det lettere å prate om vanskelige ting når vi for eksempel står og lager mat. Vi kvinner har mye å lære av hverandre. 

– Jeg vil gjerne berømme Vibekes innsats for rusavhengige kvinner. Jeg har lært mye av henne. 

– Realiteten er knallhard 

Som jordmor på helsestasjonen gir Kathrine veiledning om prevensjon, gjør gynekologiske undersøkelser, setter inn spiral eller p-stav, får tatt den celleprøven som kanskje skulle vært tatt for flere år siden. Og ikke minst, får pratet med de som kommer dit og gi noen gode råde, lytte til dem. 

kathrine Raaen tar seg et glass vann fra en vannmugge.
Foto Terje Visnes.

– Du har jobbet på fødeavdelingen med å ta i mot babyer, en lykkelig begivenhet i de fleste menneskers liv. 

Hvordan er det å møte gravide rusavhengige? 

– Jeg får ofte spørsmål om jeg kan ta en graviditetstest. Da tenker jeg at det er viktig å snakke sammen først: Hvordan vil du reagere om testen er negativ? Hva vil du gjøre hvis du er gravid? For de fleste er det en lettelse om testen er negativ. Jeg prøver alltid å få snakket om prevensjon hvis det er tilfellet. 

– Og om den er positiv? 

– Da må vi snakke om det. Vil du beholde barnet eller ta abort? For mange er abort den eneste utveien. Det er en tung beslutning å ta. 

– Og da blir du med på sykehuset, slik du gjorde i morges? 

– Ja. Selv om de på sykehuset er veldig flinke, og gjør hva de kan for å skape trygghet, er det noen som trenger litt ekstra støtte. Da blir jeg med. 

– Hva skjer om hun vil beholde barnet? 

– Realiteten er knallhard, for dersom en tung rusavhengig velger å gjennomføre graviditeten, vet hun også at det blir mange utfordringer på veien, og at det å ta seg av et barn krever mye. Å måtte gi fra seg barnet sitt, å vite at det kommer til å bli adoptert bort eller kommer i fosterhjem er også veldig vanskelig. 

Kathrine forteller at noen av de gravide blir innlagt på Lade Behandlingssenter, og klarer å holde seg rusfrie under graviditeten. 

– Andre får substituttmedisin. På Lade blir man ivaretatt på en trygg og god måte. Det er likevel ikke alle som er i stand til å ta seg av barnet sitt, men de er likevel stolte over å ha født et friskt barn. Som en fortalte meg: Det er ikke mye jeg er stolt over i livet mitt, men det er jeg stolt av. 

– Rusavhengighet er en sykdom 

Oppe på kontoret i Kjøpmannsgata har det skumret uten at vi egentlig har merket det. 

Vi blir vi sittende tause en stund. Utenfor hører vi arbeidskollegaene rope et muntert«ha en god kveld» og «sees i morra». Kathrine ser på klokken. Arbeidsdagen er snart over. Hjemme venter mann og tre barn på 9, 7 og 3år. 

– Er du redd for hvordan det skal gå med dem, at de skal havne i et rusmiljø? 

– Ja, det er jeg. Men jeg tror på informasjon og på å snakke om det på en åpen og ærlig måte. 

– Dessuten tror jeg på aktivitet, at alle kan finne en meningsfylt aktivitet som de trives med, der de får venner. Jeg pleier å si at å henge på gatehjørner og kjede seg er roten til alt vondt. Jeg synes også det er problematisk med den økende spillavhengigheten blant unge. 

Kathrine forteller at hun har opplevd mye som har gjort et spesielt inntrykk på henne. 

Sjølmelding

Portrett av gatas jordmor Kathrine i svart-hvitt.

Har du røyka hasj?

Nei.

Når lyver du?

Nei, lyver jeg? Hmm, jeg tror ikke jeg gjør det, men det hender jeg pynter litt på sannheten.

Snakker du med tiggere?

Jeg sier hei, og snakker med noen i blant.

Har du gjort noe ulovlig?

Tja, jeg har nok kjørt i feil fil og havnet i kollektivfeltet et par ganger.

Hilser du på fremmede?

Ja, det hender det at jeg gjør.

Er du redd for å dø?

Jeg tror ikke jeg er redd for døden, men jeg har tre barn, så jeg håper jo at jeg får leve lenge.

– Det er mange blir vi veldig knyttet til. Det er en jeg aldri glemmer. Han hadde vært på Utsikten (kriseplass for rusavhengige, journ.anm.). Der hadde han hatt folk rundt seg, og hadde vært rusfri lenge. Nå hadde han fått egen bolig og ville flytte inn med en gang. Kan du ikke vente med å flytte inn, du har jo ikke en gang en seng der, spurte jeg. Jeg tenkte på om han ville klare å holde seg rusfri. Når man har vært rusfri en stund har man en lavere toleransegrense for rusmidler. Å være alene er også en risiko. Men han var så ivrig, for han gledet seg så veldig til å få egen bolig. Det nyttet ikke hva enn jeg sa. Han døde av en overdose den helgen. Alene i den nye leiligheten sin. 

Hva tenker du om behandlingsmulighetene som finnes i dag? 

– Rusavhengighet er en sykdom, og alle burde få tilbud om behandling som er tilpasset den enkelte. Selv om LAR-programmet hjelper de som kommer med der, er det mange som faller utenfor og ikke får den hjelpen de trenger. Rusavhengighet fører også til følgesykdommer, mange har et dårlig kosthold, og lider av mangelsykdommer. Derfor er det viktig at de får det gratis daglige måltidet på Gryta Aktivitetssenter, kaféen her, som også er en del av lavterskeltilbudene. God ernæring er i seg selv overdoseforebyggende. Det er også utrolig viktig at pasientene får pyskiatrisk hjelp når de starter behandling. 

–  Jeg skulle ønske at alle fikk et langsiktig behandlingsopplegg, for våre pasienter er virkelig syke. 

– Hva synes du er det tyngste i jobben din? 

– Å være vitne til at noen har det veldig vondt, dersom man ikke har mulighet til å gjøre noe med det. Det er vanskelig å innfinne seg med at man ikke kan gjøre noe for alle. Du blir jo kjent med mange flotte mennesker, og vet at livet deres er som å balansere på en stram line. 

Men for Kathrine finnes det ikke en mer meningsfylt jobb enn denne.

HELSE OG OVERDOSETEAMET I TRONDHEIM:

  • Helseteamet ble startet 2000. Overdoseteamet ble etablert høsten 2001 p.g.a. 7 overdosedødsfall denne sommeren blant unge.
  • Oppsøkende tjeneste. Driver feltpleie ute i gatene; foretar sårstell, vurderer helsetilstand og sørger eventuelt for kriseplasser og innleggelser.
  • Akuttjeneste; rykker ut ved melding om overdose,- har alltid med seg motgift.
  • Har tett samarbeid med AMK-sentralen og ambulanse- tjenesten ved St. Olavs Hospital, og er tilknyttet nødnettet.
  • Prøver å få rede på hva pasienten har tatt og hvilken dose. Ved nytt preparat/ren heroin advares miljøet, og media og ansatte i Trondheim kommune informeres.
  • Blir værende på stedet ved overdose for å snakke om det som har skjedd, eller blir med til sykehuset ved innleggelse.
  • Tar vare på de andre som er tilstede ved overdosen – tar tak i deres opplevelser, tanker og følelser
  • og hjelper dem eventuelt videre i systemet.
  • Har sterkt fokus på forebygging av overdoser. Advarer mot nye sterke stoffer og informerer om risikosituasjoner.
  • Ved overdosedødsfall kontakter de pårørende og tilbyr oppfølging i form av samtaler, praktisk hjelp og støtte i en vanskelig tid.

Kilde: Trondheim Kommune /Helse og omsorgstjenesten/LAVtiltakene/Helse og overdoseteamet

Kjøp bladet av en Sorgenfri-selger på gata eller kontakt oss og få det tilsendt i posten.