Redaktør Erik Waatland i Medier24
Redaktør Erik Waatland i Medier24. Foto: Medier24

Sist oppdatert

– Mediene blir daglig beskyldt for å være elitistiske og i utakt med vanlige folk. Det er nok dessverre litt rett, skriver Medier24-redaktør Erik Waatland i dette debattinnlegget.

«Champagne-drikkende journalister på Litteraturhuset, som omgås med andre champagne-drikkende journalister på Litteraturhuset, kan umulig vite hvordan det er å være sulten», ble jeg fortalt i fjor.

Mannen var lei av det han kalte «elitemedia». Sitatet slo meg i magen, for han hadde litt rett.

Hvordan kan vi som skal sørge for å avdekke urett, evne å plukke opp de historiene, eller i det hele tatt klare å forstå skjebnene vi blir fortalt – om vi er for distanserte til andre folks realitet?

Som redaktør for det mediet som skal sørge for at journalister gjør jobben sin, så er jeg litt bekymret. Der journalister tidligere ble rekruttert «fra gata», så er vi i all hovedsak nå utdannet både med en og to universitetsgrader – og vi tjener godt. Det gjør også vennene og omgangskretsen vår.

Mangfoldighet

Vi er kritthvite, rike og vi mener stort sett det samme, viser undersøkelser. Og i all hovedsak stemmer vi også likt – mot venstre. Med andre ord er vi like mangfoldig som lastebiltreffet på Jessheim.

Men Norge er større enn som så. Dette landet er sort, hvitt, tykt, tynt, rikt, fattig, rart og streit. Og skal vi som nasjon skjønne det, så må vi lære om det, lese om det og le av det.

Så hvordan kan vi skape en felles forståelse av dette mangfoldet, når de som skal skrive om det kanskje ikke forstår det?

«Jeg må ikke ha kjent noe på kroppen for å klare å skrive om det», svarte en journalist meg etter at vi diskuterte temaet nylig.

Og vedkommende har selvfølgelig rett. Mediene lager saker sett fra den svakeste part – og konfronterer makta. Vi alle husker kanskje Tolga-saken, der VG avslørte urett gjort mot enkeltpersoner, som jo er et glimrende eksempel.

LES OGSÅ: «Løgna henger mellom oss. Krever handling. Så snur jeg meg mot ham, ser ham inn i øynene»

«Vi må være kompromissløse mot makta – og vi må begynne å mingle litt mer med folk som er mindre privilegerte enn oss selv.»

Nå gjennom

Men frekvensen av slike historier fremstår, i riksavisene, som noe lav. For daglig leser vi spørsmål og svar fra politikere, makt og næringsliv, men langt sjeldnere fra håndverkere, alenemødre og folk på uføretrygd.

Det er jo ikke fordi at disse menneskene ikke har noe på hjertet, men har de god nok anledning til å nå gjennom i redaksjonene? Får de hjelp og veiledning til å skrive debattinnlegg, stå frem med sin historie – og være ansikt utad på nyhetssaker? Kjenner de en journalist som de kan ta kontakt med?

Jeg tror ikke det. Og det bekymrer meg.

Selv har jeg en enorm beundring for norske lokalaviser. Vår fremste oppgave som journalister er å søke sannhet, avdekke maktmisbruk – og legge tilrette for debatt. Det gjør vi best med meningsbrytning – og det er ikke vanskelig å finne folk som mener det motsatte av hva kilde A måtte mene.

Her fremstår lokalavisene som i en annen liga enn sine kolleger i Oslo – hva gjelder å få frem meningene til butikkdama, han slitne i NAV-systemet og håndverkeren.

I en tid der hatet mot pressen, journalistikken og «eliten» fremstår som sterkt, bør svaret være enklere enn noen gang:

Vi må ut av bobla vår, møte folk og fortelle historien deres. Vi må være kompromissløse mot makta – og vi må begynne å mingle litt mer med folk som er mindre privilegerte enn oss selv. Det skulle egentlig bare mangle.

Ønsker du å få et debattinnlegg på trykk i Gatemagasinet Sorgenfri? Send til vanja@gatemagasinetsorgenfri.no.