Illustrert portrett av Aleksander
Aleksander, selger #418. Illustrasjon: Kirsten Stangvik

Sist oppdatert

– Både døve og rusmisbrukere er jo minoriteter som har opplevd stigma fra storsamfunnet. Jeg ser at flere av kollegene mine har mye å slite med. Jeg har stor respekt for hvordan noen av dem har taklet et utfordrende liv, sier Sorgenfri-selger Aleksander.

Aleksander er en av flere døve eller hørselshemmede som trives med å selge Gatemagasinet Sorgenfri. Når han kommer på jobb om morgenen skjer kommunikasjonen omkring kjøpt av magasiner og selgerplass via lapper, fingrer, SMS eller hodenikk.

Vagabond

Selger 418 har fått sett seg rundt i Norge, til tross for at han bare er 24 år gammel. Barndom og oppvekst var i Os, litt utenfor Bergen. Senere bodde han hos faren sin i Telavåg i Øygarden, bygda som ble kjent for nazistenes grusomme represalier ved nedbrenning i 1942.

I 2015 gikk ferden til Ål Folkehøyskole for døve i Hallingdal. Der er det tilrettelagt for de som bruker tegnspråk.

– Det er også hørende som søker seg til Ål, skyter Aleksander inn, og utdyper:
– De som ønsker å fortsette til tolkestudiet, tar seg gjerne et år i Ål først, det er fine saker å ha på CV-en, smiler han.

Døve fra hele landet møtes der for første gang og blir venner for livet. Etter skoleåret søker man naturlig nok til steder hvor det finnes noen man kan snakke med. Å bo i grisgrendte strøk der alle kun bruker talespråk kan være en utfordring. Derfor er miljøene for døve og hørselshemmede særlig til stede i de større byene våre. Aleksander prøvde å bo i Oslo en stund, men likte ikke byen.

– Nei, den er for stor, stressa og upersonlig. Jag fant ut at jeg ville søke nye tomter.

En fin by

Ferden gikk til Trondheim, en by mange bergensere vegrer seg for å flytte til. Slik er det ikke med Aleksander.

– Nei, jeg trives meget godt i denne byen. Mye bedre enn i Bergen eller Oslo. Også er det jo ingen her som hører at jeg er bergenser heller, humrer han lurt.

– Hvordan fant du på å flytte hit?
– Jeg fikk meg en bestevenn i Ål som var herfra og som bor her. Etter at jeg skjønte at Oslo ikke var stedet for meg, falt det seg helt naturlig å gi denne byen en sjanse. Jeg kom alene, men nå har jeg et godt nettverk med både hørende og døve her i byen.

Aleksander har bodd i egen leilighet på Strindheim i snart to år og trives utmerket.

– Absolutt, jeg har blitt veldig glad i Strindheim. Det er kort vei til byen og alt jeg trenger. Status på livet er at jeg føler at jeg har landa godt. Jeg er singel og fornøyd, men selvsagt på utkikk etter kjærligheten, smiler han.

– Jeg jobber når det passer meg, tjener litt ekstra og kommer meg ut blant folk. Ellers er jeg jo filmfrik og det kan bli mange timer foran skjermen.

– Hvordan endte du opp som Sorgenfri-selger?
– I døvemiljøet her i byen traff jeg en venn som har solgt bladet en stund. Han anbefalte det og jeg synes det funker fint for meg, i alle fall for en periode.

Et annerledes barn

Aleksander var mellom ett og to år da foreldrene hans skjønte at det var noe galt med hørselen hans. Dermed ble både barnehage- og grunnskoleåra tilbragt på steder som var tilrettelagt for døve og hørselshemmede.

– Følte du at du var annerledes på noen måte, enn andre jevnaldrende?
– Jeg har egentlig aldri plagdes med det. På kveldene gikk jeg mye på ungdomsklubb for døve. Jeg føler at min oppvekst er temmelig lik mine jevnaldrende sin oppvekst. Nå er jeg godt etablert med egen bolig og elsker å være hjemme og fordype meg i film. Jeg er spesielt fan av sjangrene fantasy, horror og eventyr – og vil særlig trekke frem den andre sesongen av «American Horror Story». Den er bygd opp helt annerledes, og fenger meg.

For en kar tidlig i 20-årene som føler seg voksen og selvstendig er selvsagt dette med utdanning noe det grubles en god del over. Aleksander har blinket seg ut snekkeryrket som noe han ønsker å utvikle seg i.

– Ja, jeg prøver å få meg en snekkerjobb på sikt. Det er nok neste skritt på vei til drømmen om å etablere familie, ha et fint hus, fin bil og alt det der, smiler den blide bergenseren optimistisk.

Sorgenfri-selger

En utbredt misforståelse er at en Sorgenfri-selger er ensbetydende med en rusavhengig. Aleksander er en representant på det motsatte.

– Nei, jeg bruker ingen former for narkotika, men fester i helgene med alkohol som veldig mange andre 24-åringer gjør. Jeg er normalt måteholden, jeg drikker for eksempel aldri alkohol hvis jeg skal på jobb dagen etter.
– Her du opplevd fordommer når du selger?
– På et vis. Både døve og rusmisbrukere er jo minoriteter som har opplevd stigma fra storsamfunnet. Jeg ser at flere av kollegene mine har mye å slite med. Jeg har stor respekt for hvordan noen av dem har taklet et utfordrende liv.
– Hvordan tror du det vil funke overfor en potensiell kjæreste om du presenterer deg som Sorgenfri-selger?
– Nei, hvis det ikke er bra nok, får det være det samme.

LES FLERE SELGERPORTRETT:

Sondre: – Jeg er nok en litt utypisk Sorgenfri-selger
Mia-Mari: Et voksende behov for mental flukt