– Ingen skal få herse med meg lenger

0

Sist oppdatert

Selger 445 er den eldste av fire søsken. Hennes fortellinger om barndom og pubertet – ja, hele livet opp til dags dato – er fortellinger som svik og avvisning.

Inger Johanne beskriver en oppvekst der hun daglig fikk høre «du er stygg, du er et utskudd». Hun er over i 50-årsalderen nå, men hevder at mobbinga holder seg konstant.

Elsket å gå på ski

Hun forteller om en vond barndom.

– Men noen få lyspunkter var det da innimellom, når jeg ser det litt på avstand, korrigerer hun seg selv.

Familien bodde i Romolslia da hun var i tenårene og hver vinter arrangerte ildsjeler i bydelen Romliaden – et skirenn for barn og ungdom. Inger Johanne var sterk for alderen og vant flere renn.

– Jeg elsket å gå på ski og få skryt av folk for noe jeg var god til, smiler hun.

Hun minnes også gode øyeblikk – timer hun tok i klassisk gitar. Tonene i de myke nylonstrengmene dirret varmt i samklang mot jentungens mollstemte brystkasse.

Gelmin

Turen ut av barndommen gikk først til Torhus folkehøyskole i Orkdal. Der fikk Inger Johanne møte jevnaldrende med mye av det samme suget etter det fristende voksenlivet.

– Det var der jeg fikk smake på ekte frihet for første gang, husker Inger Johanne. Hun smiler.

– Da vi på sommerkveldene gikk langs elva til Vertshuset Gelmin på Fannrem. Følelsen av å sitte der med en oksehalesuppe, en eksportøl og bare elske livet var overveldende, jeg var i ei lykkeboble.

Tilbake til Trondheim igjen startet hun på Dilner og Støens Handelsskole, hun var nå etablert med samboer og bodde på hybel.

Inger Johanne oppsummerer forholdet som en repetisjon av barndommens mønster. Hun lot seg kritisere, kontrollere og psykes ned til å tro at hun ikke var verdt noen ting, forteller hun.

– Dette skrellet av meg selvtilliten jeg hadde fått på Torshus. Jeg fikset ikke å fullføre skolen og jeg skjønte at jeg måtte ut av forholdet. Litt som å flytte hjemmefra på nytt, for å berge meg selv.

Kvinnekamp

Nå er vi på slutten av 80-tallet i Trondheim og både kvinnebevegelsen og alternative miljøer på venstresida i Trondheim vokser frem. Inger Johanne tiltrekkes av ideene og begynner å vanke på Studentersamfunnet og etter hvert UFFA på Buran. Hun deltar på mange 1. mai-tog under partiet Rødt og er en tidlig pioner i markeringa av 8. mars i Trondheim. Hun er også med i det sagnomsuste Rebellteateret under Berit Rusten og ser etter hvert en tydelig kobling mellom politiske verdier, barndommen sin og det at hun har havnet i forhold med dominante og kontrollerende menn. Det skulle bli flere av dem opp gjennom årene, forteller Inger Johanne.

– Det er egentlig først nå, i 2019, at jeg kjenner at de politiske holdningene mine gjenspeiler privatlivet, reflekterer hun.

– Det er ingen som har rett til å trampe på eller utnytte andre. Det er det alle psykopatene, nazistene og ekstremistene jobber for, å plante hat og misnøye. Det er som bensin for dem.

Stolt anarkist

– Jeg definerer meg selv som frihetlig sosialist, som anarkist. Både politisk og i privatlivet, påpeker hun fornøyd.

Hun utdyper: – Ingen skal få herse med meg eller behandle meg som den styre andungen lenger. Jeg coacher meg selv ved hjelp av YouTube, særlig på sidene til Lisa A. Romano og Anita Sweeney. De forklarer hvordan narsissister har har styrt rammene rundt mitt liv. Jeg har vært drivstoff for onde «narsopater». Nå tenker jeg aldri på dem lenger, men ser heller i retning av mine store forbilder, som er flygeren Amelia Earhart, Che Guevara, Falkbergets Ann Margritt og Jeanne d’Arc. De gikk sine egne veier og kjempet imot all feighet og urett.

Sorgenfri

Inger Johanne har levd et liv i miljøer der det har vært jamn tilgang på alkohol, såkalte drikkemiljøer. Nå er hun forsiktig med det, men unner seg en pils en gang i blant. Hun bruker ikke noen former for narkotika.

– Nei, jeg har jo prøvd litt av hvert, men det falt ikke i smak. Heldigvis kan jeg selge Sorgenfri selv om jeg ikke har den bakgrunnen.
– Du er ganske fersk som selger?
– Ja, det irriterer meg som bare F at jeg ikke har skjønt hvor godt dette passet meg for lenge siden. Jeg har jo vanka en del i Vår Frue kirke og har visst om bladet lenge. Kanskje hadde jeg fordommer mot Sorgenfri-selgere selv, hvor idiotisk det enn kan høres ut. Da jeg endelig fikk prøvd det for et par måneder siden, trivdes jeg med jobben umiddelbart. Jeg jobber etter evne, tjener egne penger og treffer mange trivelige folk, både blant de som kjøper magasinet og kollegene mine. Vi har mange felles historier.

LES FLERE SELGERPORTRETT:


Sondre: – Jeg er nok en litt utypisk Sorgenfri-selger
Mia-Mari: Et voksende behov for mental flukt
Aleksander: Aleksander (24) drømmer om familie og hus