Portrett av Mia Landsem
Mia Landsem er fast spaltist for Gatemagasinet Sorgenfri. Foto: Terje Visnes

Sist oppdatert

– Kjære onkel. Jeg er stolt av at du selger Sorgenfri, og stolt fordi jeg får skrive. En spent spaltist lurer på om onkel forstår. At du er verdt noe. At jeg aldri skjemmes over deg, eller dømmer deg, skriver Sorgenfri-spaltist Mia Landsem.

Nettdetektiv og foredragsholder Mia Landsem (22) er fast spaltist for Gatemagasinet Sorgenfri. Hun jobber daglig med å hjelpe folk som blir hetset på nett.

Han møtte ikke opp. Igjen. Ikke den neste gangen heller. Nå fikk vi ikke tak i ham på mobilen, den var avslått. Året er 2012, jeg står konfirmant. Vi skal feire i bygget mamma jobber i. En spent konfirmant lurer på om onkel kommer. Min fortvilte mor som prøver å forstå hvor hennes bror kan være nå. Han møtte ikke opp.

Å være i nær slekt med mennesker i rus kan være utrolig tungt. Mange opplever å få psykiske problemer. Familier ødelegges. Skylden havner ofte på rusmisbrukeren selv. Jeg kan også bare se for meg skyldfølelsen de opplever å få. Noe jeg vet onkel har.

Onkel har ruset seg siden 12-13-årsalderen. Han er i dag en eldre mann og lever. Ikke mange som har ruset seg så lenge lever til å bli så gammel. Onkel var og er veldig glad i musikk, i likhet med meg. Onkel spilte gitar og Mia sang. Det var timevis på loftstua med onkel, og jeg var alltid overlykkelig over å ha ham der. Uvitende om hva han gjorde de gangene han ikke var hos oss. Mamma forklarte egentlig ganske tidlig at onkel var rusmisbruker og hva dette betydde. Men jeg skjønte ikke mye den gang, jeg visste bare om de som hang ved Vår Frue kirke. En dag så jeg ham der. Han var sliten, og gikk mot meg. Jeg hadde ikke sett onkel på en god stund, og der sto ham! Sliten, gikk han rett forbi meg. Kjente han meg ikke igjen?

Jeg ble mer og mer nysgjerrig på hva som egentlig skjer når et menneske ruser seg. Jeg begynte med psykologi og satte meg grundig inn i det. Da var jeg eldre og skjønte mer. Men jeg hadde ingen kontakt med onkel. Den lille jenta i meg lengtet tilbake til loftstua med onkel. I rettslærefaget var vi innom fengselet i Trondheim. Den ene fengselsvakta kjente igjen etternavnet mitt. Onkel hadde vært der.

Det gikk opp for meg hvor julegavene vi fikk kom fra. Onkel kom alltid med en eller annen gave. DVD, luer, småting. Jeg vet enda ikke hvor alt dette kom fra spesifikt, men jeg vet én ting. Onkel prøvde sitt beste for å gi oss noe, selv om han ikke hadde mye selv. Kanskje havnet han i bråk for det også?

Jeg ville nå i voksen alder få mer kontakt med onkel. Da vi feiret jul i 2018 ville jeg at vi skulle være mange igjen. Besteforeldre og full pakke. Jeg inviterte onkel. Vi hadde nettopp stilt opp på et Sorgenfri-intervju sammen, og jeg kjente at jeg hadde savnet ham masse. Jeg ville ikke at noen skulle feire alene. Ikke engang onkel. Vi kjørte for å hente ham til middag klokken fem. Jeg ble med i bilen, og pappa ringte på hjemmet der han bor. Dette tok jo utrolig lang tid? Pappa kom ut og mamma ringte. Onkel var ikke helt i form. Jeg ble skuffet. For første gang i mitt liv skuffet onkel meg. Skuffelsen ble til sinne.

«Hvorfor akkurat i dag?» Jeg forstod ikke hvorfor. Men jeg gjør det nå. Julen er nok vanskelig for rusmisbrukere. Alle typer helligdager. Formen kan også gå opp og ned, det hadde jeg jo lest om. Sinnet ble til forståelse. Jeg forstod at det må ha vært utrolig leit for onkel også. Han skulle jo endelig feire jul med oss igjen. For det er ikke slik at onkelen min ikke vil være med oss. Hadde han kunnet valgt selv så tror jeg ikke han hadde valgt nesten 50 år i rus. Den dag i dag er onkel i bedre form og besøker pappaen sin ofte. Han hjelper mammaen sin og holder seg godt. Det er ikke slik at onkel ikke ville komme i konfirmasjonen min, og det er ikke slik at onkel ikke vil spille gitar og synge med meg igjen. Etter så mange år er det vanskelig å kunne få et «normalt» liv. Det er det ikke sikkert onkel får. Men et bedre liv er ikke umulig. Min onkel har hatt en familie rundt seg som har hjulpet til. En familie som ikke slutter å invitere. En familie med penger og en ellers normal funksjonalitet. Likevel ble min onkel rusmisbruker. Men han hadde oss. Han HAR oss. Det gjør meg forbanna at familie trekker seg unna rusmisbrukere. Det gjør meg forbanna at folk på gata ikke tør å slå av en prat med Sorgenfri-selgerne. De har så mange historier, så fantastiske personligheter. Og min onkel er en av dem!

Jeg bor rett ved Brugata i Oslo. For de som ikke vet hvor det er, så er det Oslos svar på Vår Frue krike. En hengeplass for rusmisbrukere. Et sted folk kaller «møkkahøl».

Jeg ser en dame ligge bevisstløs på bakken utenfor Røde Kors. Mange går forbi, og tenker nok at «hun er bare rusa». Jeg og familien er på vei en helt annen retning. En syklist sykler forbi henne. Jeg blir sint. Jeg løper bort og prøver og sjekker pulsen. Hun lever, heldigvis. Legger henne så hun får puste. Hun svarer meg ikke. Jeg ringer på rusboligen og to damer kommer løpende ut. De kjenner til denne damen godt og bærer henne med seg inn. Vi er rett ved legevakta. Og igjen er jeg forbanna. Hvor ble det av medmenneskeligheten? Hadde det vært meg som lå der, hadde folk kommet løpende. Folk gikk rett forbi. Rett forbi! Uten å sjekke om damen hadde puls. Hun hadde fullt av sår i ansiktet og så noe skitten ut. Derfor er hun visst ikke verdt å sjekke pulsen på. Jeg tenkte etterpå: Hva om dette var min onkel? Ser vi virkelig så ned på disse misbrukerne at vi ikke gidder å sjekke om de puster engang? Er de bare luft for deg?

«Mia (18) sparket machete fra knivdesperado». «Mia Landsem og Anne Martine Fredriksen forsøkte å avvæpne gjerningsmannen, og var blant de første til å hjelpe den blødende kvinnen som ble knivstukket i Trondheim». Denne kvinnen var en rusmisbruker fra Trondheim. Som kjente til min onkel. Mia 18 år avvæpner en mann med machete som knivstikker to personer, og damen i halsen. Hun dør nesten foran meg. Jeg så ikke en rusmisbruker. Jeg så et menneske, og det mennesket trengte min hjelp. Jeg hadde avvæpnet vedkommende uansett hvem det var. Misbruker, venn, gammel dame, tigger. Uansett hvem. Denne damen ble lam i halve kroppen og hadde en lang rehabiliteringsperiode foran seg. Hun takker meg for å ha reddet hennes liv. Hun kunne ikke fatte at en så ung jente ville gjøre noe slikt for «noen som henne». Vi brøt sammen begge to. Hun har fått et barnebarn. Damen er den dag i dag rusfri, etter mange år. Var det erfaring min med onkel som gjorde meg klart til å ofre mitt eget liv for en rusmisbruker? Hvorfor var jeg villig til å sette meg selv i livsfare for «noen som henne»?

Kjære alle sammen. De har et liv, og en historie. De har en familie, noen som er glade i dem. Slå av en prat, inviter på en kaffe. De er like mye verdt som oss andre, uansett hva de gjør. Vi er mennesker. Onkel er et menneske. Onkel har gjort feil. Og onkel har ikke møtt opp. Det betyr ikke at dere kan gå forbi ham om han skulle ligge bevisstløs på bakken. Det betyr ikke at dere skal gjøre narr av ham, eller se ned på ham. Min onkel er flink med musikk, min onkel er morsom. Og ikke minst, min onkel er glad i meg!

Kjære onkel. Jeg vil ikke at du skal føle deg som dritt. Jeg er ikke sint på deg. Du har lært meg mye, ikke minst hvordan det er å ha en slektning i rus. Kanskje hadde jeg ikke steppet inn på måten jeg gjorde da damene trengte deg, uten min erfaring med deg. Kanskje hadde jeg vært redd for å bo i Brugata uten deg. Onkel, jeg forstår. OG jeg vil ha deg i mitt liv. Jeg håper jo innerst inne i mitt hjerte at du slutter med rus. Men du skal vite at vi er familie uansett hva. Du skal vite at du er invitert uansett hva. Jeg kommer ikke til å skjule mine fremtidige barn for deg. Jeg vil dere skal spille gitar sammen og kjenner hverandre. Og jeg håper du som leser dette vil hjelpe onkelen min om han skulle komme utfor noe. For han er elsket. Og vi vil ikke miste ham. Jeg vil ikke tilgi deg om du går forbi ham eller ser ned på ham om han trenger hjelp.

Kjære onkel, du møtte ikke opp. Igjen. Kanskje ikke neste gang heller. Kanskje har du nytt telefonnummer, for du svarer ikke. Året er 2019. Jeg står som spaltist i magasinet du selger i Trondheims gater. Jeg er en voksen kvinne nå. Jeg er stolt av at du selger Sorgenfri, og stolt fordi jeg får skrive. En spent spaltist lurer på om onkel forstår. At du er verdt noe. At jeg aldri skjemmes over deg, eller dømmer deg. Min fortvilte mor som ikke skjønner hvor du er, men jeg håper du forstår at vi elsker deg. Uansett hvor du er.

Jeg håper onkel møtte opp. Men jeg er redd for at noen skal gå forbi ham når han trenger hjelp, slik at vi aldri får invitert ham mer.

Jeg håper onkel møter opp. Igjen. Den neste gangen også.

  • Landsems onkel har lest denne teksten før den ble publisert.

Les flere tekster fra Mia Landsem:

«Jævla feminist»
– Naive foreldre, det er deres barn som sprer nakenbilder

SI DIN MENING!

Gatemagasinet Sorgenfri ønsker debattinnlegg. Send din tekst til redaktør Vanja S. Holst på vanja@gatemagasinetsorgenfri.no.