Ordensmann

Politimester Nils Kristian Moe står i en gymsal

Sist oppdatert

– Det er om å gjøre og oppføre seg ordentlig. Det er ikke lett når livet kommer i veien.

Politiet i Trondheim holder til bak høye, massive tredører foran en åpen plass. Like utenfor, en statueav Ikaros. I ungdommelig overmot ignorerte han sin fars advarsel om solens varme. I flukten fra kong Minos labyrint, med hjemmelagde vinger av fjær og voks, søkte han hele tiden høyere, mot solen. Vingene smeltet, og Ikaros, den gjøken, stupte i havet og druknet.

Øverst i politihuset på Gryta i Trondheim sitter Nils Kristian Moe, politimester i Trøndelag politidistrikt, bredbent i en sofa. 55 år. På rullebladet har han allerede to rådmannsstillinger og en regiondirektørjobb i Tollvesenet. Han har vært trøndersk politimester i mer enn et tiår. Fem døtre har han, og en mellompuddel. Den er riktignok «amatørmessig klippet», ifølge Nils Kristian.

Politimester Nils Kristian Moe i garasjen til politiet.
Foto: Terje Visnes

Selv er han kortklippet på toppen. Enda kortere over ørene og i nakken. Plettfri uniform. Skjorta ser nystrøket ut, selv om dagen snart er over. Han har det bra, sier han stillfarent.

– Men så spørs det om du klarer å ødelegge dagen min, så klart!

Det karakteristiske ansiktet med de fremtredende trekkene, glattbarbert, med preg av utendørsliv, sprekker opp i en like karakteristisk latter.

Støtvis og støyende. «Hæhæhæ!»

– Er du nervøs?

– Neeeei.

Han drar på det.

– Jeg liker egentlig ikke å eksponere meg selv, vet du. Tru det eller ikke, men egentlig er jeg en ganske beskjeden kar. Og så er jeg ganske privat. Nervøs er jeg ikke, men jeg liker det ikke.

(Vil du lese hele Gatemagasinet Sorgenfri? Kjøp septemberbladet av en Sorgenfri-selger på gata, eller kontakt oss og få det tilsendt i posten.)

Uten frykt

Han har begynt dagen som han alltid gjør. Oppe rundt halv seks. Smurt seg en matpakke og gått tur med Sjoko, mellompuddelen med hjemmeklipp. Fått seg en runde trening, før han har møtt kolleger over en kopp kaffe.

– Vet du, jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag. Gode kolleger. Spennende arbeidsdag. Jeg synes det er en viktig jobb. Jeg tenker mer og mer på at vi gjør en viktig jobb.

– Er det noe spesielt du håper skal skje?

– Neeeeeei. Egentlig ikke?

– Noe du frykter skal skje?

– Nei!

– Det kom raskere?

– Nei, jeg frykter ikke noe. Jeg kan ikke gå rundt og være bekymret på generelt nivå. Og heller ikke…

Han stopper opp litt og tenker på hva han bør si. Eller hva han mener. Det er ikke helt godt å vite, men antakelig det siste.

Portrett av Nils Kristian Moe med lukkede øyne.
Foto: Terje Visnes

– Jeg går ikke og frykter noe. Men det er klart det er situasjoner der jeg føler med folket mitt. Da er jobben min å sørge for et system som tar vare på dem.

Han blir irritert, forteller han, hvis

ting skjer med politifolk, og de ikke blir tatt godt nok hånd om i organisasjonen.

– Folk vet bedre. De skal vite bedre.

Ansvar

Han er leder for 1050 politifolk. Ting skjer hele døgnet, hele året. Det har vært både arbeids- og trakasserings-rettssaker. Politifolk kan trå feil. Bli utsatt for ting. Føler han et personlig ansvar?

Igjen denne pausen. Han må få til et ordentlig svar.

– Jeg gjør for så vidt det. Men jeg har sluttet å ligge våken om natta og bekymre meg. Hvis jeg skal ta innover meg alt for mye, da blir jeg en sørgmodig kar. Enda mer grå i håret, uten å få til noe. Jeg kan ikke blande meg borti og irritere meg over alle ting heller. Jeg har en ganske god evne til å slå av, konkluderer han.

– Og så har jeg jo lært etterhvert at andre mennesker, selv om de ikke tenker akkurat som meg, kan tenke gode tanker likevel. Jeg ser at selv om folk vil gjøre det annerledes, så gjør de det minst like bra som jeg ville gjort det!

Noen latterstøt, «HÆHÆHÆ», før han avslutter selvironisk:

– Det er jo kjedelig, så klart.

Overgrep

Gjennom de elleve årene Moe har vært politimester, først i Sør-Trøndelag, så i Trøndelag, har samfunnet gått gjennom store endringer. Omtrent samtidig som Moe inntok embetet, ble iPhone introdusert. Siden har internett spist seg grådig inn på stadig større deler av livet vårt. Det preger også kriminalitetsbildet, forteller han.

– Vi holder på å bli kvalt av overgrepssaker. I stor grad nettbaserte med barn og unge. Gjerne i kombinasjon med overgrep i det virkelige liv. Bestilling av overgrep på nettet. Fysiske overgrep mot barn og unge. Voldtekt har også økt ganske mye. Det er en stor forandring.

Nils Kristian Moe står under en basketballkurv i politiuniform.
Foto: Terje Visnes

– Med all informasjonen vi har tilgang til er det lett å føle at vi lever i et stadig mer utrygt samfunn. Gjør vi det?

– Nei. Hvis du bor i Trøndelag, og hvis du ikke driver med kriminalitet, ikke skylder kriminelle penger eller noe slikt, så bor du i en utrolig stille og fredfull del av verden, sier han stillfarent, og akkurat her høres det måkeskrik i bakgrunnen av opptaket, som for å understreke det han sier.

Oppdraget

Da han ble politimester for Trøndelag sa han i et intervju at han var veldig engasjert i samfunnsoppdraget. Det er han fremdeles, og han griper gladelig muligheten til å forklare hva han legger i begrepet.

– Vi skal bevare tryggheten til innbyggerne i Trøndelag. Da er det viktigste å bevare ro og orden, som det så fint heter, og sørge for at innbyggerne kan leve sine liv i fordragelighet, for å si det sånn da, humrer han. Han er litt redd for store ord, sies det. Men fortsetter av seg selv, etter å ha gnidd hånda over hårstubbene noen ganger.

– Nå har det jo vært ganske mye i det siste om lovlig virksomhet, og hvor mye vi skal hjelpe for eksempel vindkraftutbyggere. Men det er en viktig del av samfunnsoppdraget å gjennomføre lovlig fatta vedtak, selv om vi innerst inne tenker at «ok, dette kunne kanskje vært gjort annerledes». Vi kan like det eller ikke. Vi må bistå lovlig virksomhet, selv om det er krevende. Det er vesentlig, med tanke på at vi skal være demokratiets viktige beskytter. At vi i verste fall kan utøve vold på vegne av politiet, sier han med en stemme som nesten er spørrende.

– Og jeg synes at det er veldig enkelt å være politimester i et lite samfunn som det norske. Fordi vi ER et liberalt demokrati, sier han.

Fortsetter, trenger ikke spørsmål å svare på.

– Vi HAR institusjoner som er kontrollert, som har avklarte forhold til makt og myndighet. Vi HAR god kontroll på lovlig fatta vedtak, og så videre og så videre, sier han mykt over lyden av måkefamiliene som har fått varig opphold på taket like utenfor.

Abassi

– Nå nevnte du vindkraft. Det er jo en…. det finnes andre områder dere er involvert i som er enda mer følelsesbetont. Uttransportering av Abassi- familien. Har du tanker rundt den typen oppdrag?

– Jeg, og de politifolkene som har vært involvert, vi synes jo det er tragisk, så klart. Vi synes jo synd på familien. Men vi har faktisk demokratiske institusjoner. Domstoler. Når en sak er prøvet i alle institusjoner som er mulig å prøve den i Norge, så synes jeg faktisk at det er, når det gjelder vedtaket og lovligheten, at jeg må respektere at det må gjennom- føres. I den forstand er det ganske enkelt, selv om jeg synes synd på familien, sier han, med en letthet i stemmen, og uten å nøle.

Nils Kristian Moe hopper over et lite gjerde utenfor politihuset i Trondheim.
Foto: Terje Visnes

Han har vann på mølla, og får fortsette. Bemerkelsesverdig rolig og tankefullt, slik han snakker noen ganger. I knappe setninger, med pauser i mellom. Tidvis nesten haikuaktige enlinjere, en slags Erik Cantona uten gåtefullheten: Kontrasten mot de plutselige latterstøtene som av og til kommer er påfallende.

– Man kan jo tenke seg da, at jeg skulle sagt «Nei, jeg velger å si at vi ikke skal gjøre noe med Abassi- familien». «Jeg velger å si at vi skal ikke blande oss borti vindkraftut- bygginga, eller bistå med å bevare ro og orden der.» Hva slags politistyrke hadde man fått i Norge da? Det er jo et tungt ansvar også, tenker jeg, sier han, og fortsetter med de små, rytmiske tankestrofene.

– Vi må. Kort pause.

– Vi er nødt til.
Kort pause.
– Å gjennomføre de vedtakenesom er fattet. Pause.

– Hvis vi skulle begynne å velge bort ting, det er en helt umulig situa- sjon for landet vårt, hvis hvert politi- distrikt skal velge hvilke ting vi skal og ikke skal gjøre.

– Har du mulighet til det?

– Nei, jeg har jo ikke det, selvfølgelig. Da må jeg bytte jobb, i hvert fall. Jeg har ingen juridisk mulighet til det.

– Det du beskriver ville jo vært en politistat? At dere selv skulle ta avgjø- relser om hva dere skulle gjøre?

– Ikke sant. Det er jo helt umulig. Det er jo ingen som vil ha det! Du kan ikke bare sitte der og velge. Folk kan ikke si at politiet bare skal gjennom- føre vedtak de liker. Neste gang er det et vedtak noen andre ikke liker. Så jeg synes det er ganske enkelt å forholde seg til oppgaven, til samfunnsoppdraget som gis oss, formaner han. Peker på spagaten mellom jobb og menneske.

– Det er tungt noen ganger, jeg har kjent på det i det siste. Det er tungt å stå i det. Men samtidig er det faktisk ganske lett, da.

Pause.

– Det er veldig lett for meg å forholde meg til.

Pause.
– For jeg tror på det systemet. Pause.
– Jeg kan ikke tro på noe annet,

konkluderer han før det kommer et latterstøt. Hææh!

– Nei, jeg kan ikke det.
Pause.
– Nei, for alt annet er et land, en stat jeg ikke ønsker å være en del av. Ikke sant.

Man kan jo tenke seg da, at jeg skulle sagt nei, jeg velger å si at vi ikke skal gjøre noe med Abassi- familien. Jeg velger å si at vi skal ikke blande oss borti vindkraftutbygginga, eller bistå med å bevare ro og orden der. Hva slags politistyrke hadde man fått i Norge da?

Idealet

Han er glad for å være en del av Norge. Det nærmeste han kommer et idealsamfunn. Han snakker om velferdsstaten, om fordelingen av oljeformuen, mulighetene til å utdanne seg fritt og ta utdanning.

– Men det er klart. Idealsamfunnet klarer kanskje i enda større grad å ta vare på unger og ungdom. Å gi dem like muligheter, en god plattform å kunne leve et godt liv ut fra. Jeg ser jo hvor viktig det er med gode, trygge rammer. At unger og ungdom har gode, trygge voksne rundt seg. Idealsamfunnet klarer å gi enda flere barn og unge lik mulighet til å ta valg i livet. Og når det gjelder rusforebygging, er det å vokse opp i trygge rammer, i en trygg familie, den beste forebyggingen som finnes.

Svart-hvitt bilde av Nils Kristian Moe ikledd politiuniform som går inn en åpen dør.
Foto: Terje Visnes

Annerledes

Da Nils Kristian var en bitteliten neve stor, en liten familie med far og mor, flyttet de fra Oslo til Klæbu utenfor Trondheim. Etterhvert kom det tre brødre til. En aktiv barndom, med løping og langrenn, han har alltid likt idrett, selv om han aldri har vært god, sier han selv.

– Det var trygt og godt i Klæbu, begynner han kort. Før han kommer i siget igjen. Han vil gjerne fortelle om oppveksten i og rundt Hallsetheimen. En stor institusjon for psykisk utviklingshemmede, og en slags hjørnesteinsbedrift i Klæbu frem til nedleggelsen i forbindelse med HVPU-reformen i 1996.

– Vi bodde der de første årene, før vi fikk bygget eget hus. Jeg tror det har preget meg, på godt, egentlig. Det å se at annereledeshet ikke er så ille. At det er folk, det også.

– Foreldrene dine jobbet der?

– Ja. Moren min var nattevakt. Hun jobbet på natta, og passet oss ellers. Faren min ble vernepleier etterhvert, han studerte helt uten forkunnskaper. Hadde vel knapt sju års skolegang, han ble avbrutt av krigen.

– Fortell om hvordan det har preget deg.

– Altså, det var jo helt naturlig. De bodde der, og gikk rundt oss. De bodde i egne boliger, og det var et åpent område der alle gikk fritt. Vi ungene dro rundt og lekte, under mye større frihet enn det unger får i dag. Det opplevdes som helt trygt og naturlig.

I dag kan han tenke tilbake og huske da han var med faren inn på det som kaltes guttebygget.

– Der lå de i høye jernsenger, kanskje ti-tolv stykker på samme rom. Det er jo litt andre vilkår enn i dag, men den gang var det sånn det var.

Siden traff han en av beboerne på gata i byen i Trondheim. Selv gikk han i uniform. Ble gjenkjent, og spurt om han ville være verge.

– Det er jeg litt fornøyd med. Da har jeg i hvert fall behandlet han med respekt, da jeg var barn og ungdom. Og jeg tror den oppveksten preget meg, at jeg behandler folk med respekt, selv om de er annerledes.

Trakassering

Respekt. Oppføre seg ordentlig. Han kommer stadig tilbake til det selv, og det blir beskrevet nærmest som grunnsteiner i Nils Kristian Moes liv.

– En må oppføre seg ordentlig. Jeg blir skuffet når folk ikke gjør det.

– Hva innebærer det for deg?

– Å oppføre seg med respekt for andre. Være respektfull overfor alle. Medarbeidere, kolleger, de du treffer – uansett hvem du er.

Han legger i vei igjen.

– Jeg snakket faktisk om det senest i dag, i kantina. Det var et bilde i VG eller Dagbladet av ei jente som ble ført bort med håndjern, og det er jo litt vanskelig å si hva som var foranledningen for saken, men det ser jo ikke spesielt bra ut å automatisk lempe folk inn i bilen med håndjern. Spesielt ikke unger, sier han med ettertrykk. Har rettet seg litt opp i sofaen.

Hvis en ser de som overlevde på Utøya – til og med de blir trakassert og hetset på nettet! Det er helt vanvittig! Hvordan går det an, tenker jeg?

– Det å behandle folk med respekt og skikkelighet, da klarer du å kommunisere deg frem til en god løsning med de aller, aller fleste mennesker. Når folk vet at vi tenkersånn, da respekterer de politistyrken på en annen måte også. Det vet at det kommer skikkelige folk, som oppfører seg ordentlig og rolig. Det er jo en viktig ting i politiinstruksen, at du ikke skal hengi deg til hissighet. At du ikke skal snakke nedlatende til folk. Det er enkle og gode leveregler for politifolk.

Innen egen organisasjon har han spesielt lav toleranse for dårlige holdninger mot medarbeidere.

– Hvordan du behandler kolleger. Altså, det har jo vært noen saker om seksuell trakassering. Jeg må si at da blir jeg irritert, altså, sier han med en stemme og et ansiktsutrykk som ikke etterlater rom for tvil om at «irritert» er et temmelig typisk trøndersk understatement.

– Sånn skal vi ikke ha det.

Omsorg

I sommer kunne vi se politimester Moe lese høyt fra Sorgenfris Dagboka. Det var lesestoff som gjorde inntrykk.

– Jeg ble utrolig…hva skal jeg si. Det er mange tanker som slår meg. For et liv, tenker jeg. For en skjebne. Kanskje var det ikke så veldig mye som skulle til for at vedkommende hadde hatt akkurat samme mulighe- ter som meg, for å si det sånn.

– Du snakker om respekt. Møter dere rusmisbrukere på gata med respekt?

– Vi skal møte rusmisbrukere med akkurat samme respekt som

enhver annen person. Det er helt klart. Det er et minimumskrav. Det erikkemeråsiomdet.

– Selv blir du beskrevet som omsorgsfull?

– Nei…nå tror jeg du har snakket med feil folk, altså!

– Du kjenner deg ikke igjen?

– Nei. Nei, det tenker jeg at må være feil, sier han, og åpner døra for latterstøtene igjen.

– Jeg tror ikke noe på deg. Jeg tror det er noe du sier fordi du blir ille berørt?

– Det er jo snilt sagt om meg, men jeg ser ikke på meg selv som omsorgs- full.

Portett av en smilende Nils Kristian Moe i politiuniform i svart-hvitt.
Foto: Terje Visnes

– Men du var en omsorgsfull far, som passet eldstedattera på dagtid samtidig som du studerte og jobbet på kveldstid.

En lang stillhet, bare avbrutt av lyden av en mann som vrir seg i sofaen.

– Å snakke om følelser er ikke din sterke side?

Han svarer ikke. Gnir hånda over busta på hodet igjen, og smiler litt av seg selv.

– Jeg er vel litt sånn gammeldags kar, da. Men jeg har blitt bedre! Men jeg er ikke den der myke mannen, jeg er ikke det.

Uorden

Det var egentlig orden på alt. Han var tilbake i politiet og politimesterjobb igjen. En viktig brikke i idrettslaget i nærmiljøet. En fin familie. Tre døtre som hadde en far som alltid var der for dem, som de alltid kunne komme til. Slik han ville være. Slik det skulle være. Så ble det annerledes. Ikke som han hadde tenkt. Han møtte noen. Snart skilte han seg fra kona. Fikk en vanskelig tid, med lite kontakt med familien.

– Det var veldig krevende. Og det var jo jeg som gjorde det, forteller han. Uten nøling. Men med de korte pausene.

– Jeg har aldri følt meg så full av skyld, og forskjellige følelser, egentlig. Det gjorde meg nok mer til et følelsesmenneske. Jeg har nesten ikke grått i mitt voksne liv før jeg ble skilt. Men i den perioden gråt jeg mye. I flere år.

Kort pause.

– Og jeg tenker jo at jeg skadet ungene mine. Ved å skille meg.

Kort pause.

– Så det har jeg gått og følt alvorlig på. Det kan jeg gjøre fremdeles.

Kort pause.

– Jeg synes jo at jeg har klart å etablere et godt forhold til ungene mine igjen.

– Du er veldig opptatt av å oppføreseg ordentlig. Synes du at du gjorde det selv da?

– Nei. Når det først ble så gæli, så oppførte jeg meg så ordentlig som jeg kunne gjøre. Men det er jo ikke noe ordentlig ved å skille seg eller finne seg en annen dame når du er gift, da. Det er jo… Hoff! Jeg synes egentlig det er talentløst å finne seg ei anna dame på jobben, som er yngre. Det er jo sånn som du flirer av hos andre. Det er ikke noe å skryte av, men når du står der selv, så blir det litt annerledes da.

Han småler litt av seg selv. Kan gjøre det nå, når relasjonene er reparert, og forholdene er gode igjen.

– Men det var en periode relasjonen ikke var god til døtrene mine. Og jeg skjønner det godt. De kunne jo se på meg som en sviker, som har ødelagt familien, og som har ødelagt deres fremtid. Det er ikke sånn en far skal oppføre seg. Jeg har moralske refleksjoner omkring det. Og jeg har tenkt mye på det. Men jeg måtte ta et valg, og slik ble valget.

– Hvordan kom du deg gjennom det?

Stillhet.

– Hvordan kommer man seg opp igjen. Det vet jeg ikke. Det tok mange år. Jeg kan tenke på det fremdeles, men med litt mindre skyldfølelse. Heldigvis er jentene mine så storsinnet at de faktisk vil ha noe med meg å gjøre.

– Gjør det noe med din oppfatning av feilbarlighet?

– Jeg har aldri gått rundt og trodd at jeg er ufeilbarlig, sjø. Jeg har alltid hatt et ydmykt forhold til livet. Så jeg har aldri gått rundt og trodd det.

– Selv om du har vært opptatt av å være ordentlig.

– Nei. Men jeg har jo tenkt at jeg skal prøve å være ordentlig. Men jeg har aldri tenkt at jeg er ufeilbarlig. Jeg har et ganske reflektert forhold til det.

– «Prøve» er vel et sentralt ord.

– Ja. Prøve. Så jeg har aldri gått rundt og tenkt det. Men det er klart dette ble jo …. på en måte, den situasjonen hvor jeg har skadet andre, de som har betydd mest for meg, på en hardest måte. Det er jo ganske tungt. Det er det.

Likhet

Men nå, nå er det orden igjen. To små jenter i andre kull. Tilbake i Klæbu, ikke langt unna barndomshjemmet. Ingen planer om å flytte.

– Jeg husker det fra jeg var liten, og slik er det antakeligvis i dag også, at Klæbu er et ganske likt samfunn. Vel, noen tjener vel godt, men det flashes ikke rundt.

– Dette er noe du er opptatt av?

– Jeg er det.

Han gnir seg på hårbusta igjen. Denne gangen for å understreke at han er sikker i sin sak.

– Jeg er takknemlig for fremveksten av velferdsstaten. Det synes jeg vi skal være.

Ikke alle er det, mener han. Det er mye utakknemlighet å spore.

– Mytji skal ha mer, vet du. Mange tar den norske velferdsstaten som en selvfølge. Det liker jeg ikke helt, sier han.

Så blir han ordentlig politimester og løfter en verbal pekefinger.

– Det å behandle folk med respekt og skikkelighet, da klarer du å kommunisere deg frem til en god løsning med de aller, aller fleste mennesker.

– Og så holder det på å skje noe. Jeg synes jo det, hvis jeg skal være litt sånn moralist. Med tanke på hvordan vi snakker med hverandre. Hva er det som holder på å bli akseptert av uttrykk? På nettet og sånn? Det synes jeg er en ganske skummel utvikling, med tanke på respekt, med tanke på hvor trygt samfunnet oppleves. Mange synes at det greit å mobbe andre, trakassere andre, skremme andre og så videre. Bare for at de har andre meninger eller ser annerledes ut. Det synes jeg er skremmende.

– Er dette noe dere opplever i arbeidet?

– Det er noe vi opplever her også. Men jeg snakker ikke først og fremst om det. Hvis en ser unge politikere, for eksempel. Hvis en ser de som over- levde på Utøya – til og med de blir trakassert og hetset på nettet! Det er helt vanvittig! Hvordan går det an, tenker jeg? Det er helt merkelig og vanvittig at terskelen ser ut til å være annerledes på nettet. Nå kjenner jeg jo ikke disse folkene, så det kan jo være at de er like ille privat også. Men det er forferdelige holdninger.

Nils Kristian Moe går inn på jobb ikledd sivile klær.
Foto: Terje Visnes

– Det har vel litt med, slik du snakket om rusforebygging, hva man har med seg hjemmefra?

– Ja. Det er en utvikling her som ikke er bra. Det er ikke bra for de som blir utsatt for det. Og det er ikke bra for samfunnet. Hvem er det som ønsker å involvere seg etterhvert? Hvem er det som ønsker å ytre sine ærlige meninger på en skikkelig måte når du kan bli mobbet og trakassert så til de grader?

Dette er en trussel mot hele det norske samfunn og demokratiet, mener han.

– Det er en trussel mot ytringsfri- het og andre store, gode verdier i det norske samfunnet. Det er blitt lov til å si alt mulig

– Du er bekymret?

– Alvorlig bekymret. Og politi- ets evne til å stanse slike folk, spore dem opp, ta dem og straffeforfølge

dem… den er for dårlig, slik det er i dag. Det krever store ressurser. Men jeg mener dette er en bekymring, og at det bør være en bekymring for det norske samfunnet. Det å sette pris på ytringsklimaet i samfunnet, og å sette pris på ytringsfrihet. Jeg skjønner veldig godt folk som kan begynne å kvie seg når du blir utsatt for den trakasseringen enkelte blir utsatt for. Jeg er imponert over hva de virkelig klarer å stå i.

– Har du noen eksempler?

– Ja. Altså, de ungdommene på Utøya som blir mobbet og trakas- sert. Og hun somaliske damen – hva heter hun?

– Jirde Ali? Forfatteren?

– Ja. Hun blir trakassert. Og du ser noe så banalt som bomring… Altså, ordføreren på Vestlandet og ungene hennes blir utsatt for hetsing bare for noe så banalt som bompenger.

– Dette oppropet som har kommet nå nettopp, de som vil ha bort rasisme- paragrafen, det skriver du ikke under på?

Nils Kristian Moe står oppstilt i politiuniform.
Foto: Terje Visnes

Hmf.

Han fnyser ut en liten latter. Vantro. Et uttrykk for at dette er komisk dumt.

– Er det noen som har ønsket det?

– Jaja. En gjeng godt voksne, kritt- hvite mennesker som mener at den såkalte rasismeparagrafen må bort.

– Ja, sier han tonløst, og gnir seg over håret.

– Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg. Kort pause.
– Du rister oppgitt på hodet?
– Ja. Jeg rister oppgitt på hodet.

Det kan du skrive.