Fotballtalentet

Sist oppdatert

Hun kombinerte lenge alkohol, narkotika og idrett. Hadde flere comeback. Så sa det stopp.

Før kunne folk slenge kommentarer etter Anita Walstad da hun solgte Sorgenfri. Men nå kan hun ikke huske sist hun møtte fordommer som Sorgenfri-selger.

– Jeg tror fordommene har gått ned.
– Hva betyr møtet med folk for deg?
– Det gjør at jeg føler meg inkludert i arbeidslivet og at jeg er bra nok. Det har blitt mange gode samtaler på arbeidsplassen min. Mange har jeg fått god kontakt med og vi er venner på Facebook, og noen drikker jeg kaffe med.

Mistet lillebror

Anita Walstad (44) kaller seg en ekte ”Tempe-ramp”. Der vokste hun opp, med mamma og pappa og hunden Hero.

Anita spilte både håndball og fotball, og drømte om å komme på fotballandslaget.

Da hun var åtte år mistet hun lillebroren sin.

– Han døde etter kun én dag, sier Anita, som husker tiden som svært vanskelig.

Da moren hennes på nytt ble gravid to år etter, ville ikke Anita se sin nye søster på sykehuset da hun ble født.

– Jeg var så redd for at hun skulle dø også.
Hun forteller at pappen jobbet på sjøen, og kunne være borte et halvt år om gangen.

– Så jeg opplevde at folk forsvant rundt meg.
– Hvordan opplevdes det?
– Jeg savnet å ha pappa der, at vi kunne være en hel familie. Jeg var ei ordentlig pappa-pie. Han var sportsfrik, og brukte å ta meg med på trening – og spille fotball med meg. Mamma stilte alltid opp, men jeg savnet å ha også pappa der.

(Vil du lese hele Gatemagasinet Sorgenfri? Kjøp oktoberbladet av en Sorgenfri-selger på gata, eller kontakt oss og få det tilsendt i posten.)

Fotball og hasj

10 år gammel flyttet hun til Tiller. Det beskriver hun som traumatisk. Hun husker første skoledag.

– Jeg fikk være inne i friminuttene fordi jeg synes det var skummelt å være ute sammen med alle de nye folkene.

Men etter hvert ble det startet opp et fotballag for jenter på Tiller. Anita ble med.

– Da ble det en helt annen verden for meg. Jeg fikk venner og en ny omgangskrets.

Hun forteller at de påfølgende ungdomsårene bestod mest av fotball og håndball. Hun fikk tilbud om å spille håndball på Byåsen, men takket nei. I stedet valgte hun å satse på fotball – og Trondheims-Ørn.

– Jeg spilte på rekruttlaget. Det var en veldig spennende tid, sier Anita. Samtidig startet hun å røyke hasj, og drikke alkohol.
– Hvorfor gjorde du det?
– Jeg synes det så spennende ut. De som ruset seg fikk så mye omsorg.
– Følte du at du manglet det?
– Jeg følte kanskje at jeg ikke ble sett. Jeg har egentlig vært ganske sårbar hele livet, ikke vært så tøff som alle trodde. Jeg har bestandig vært redd for å miste folk, for at folk skal bli borte.

Hun forteller at hun røyket hasj ganske ofte.

– Men så hadde jeg idretten som holdte meg på matta, sier Anita.

Kom ut av skapet

Det var mer spenning på samme tid. Anita hadde på tidspunktet aldri hatt kjærester. Hun minnes en nyttårsaften.

– Jeg var med ei venninne på fest på Tiller – og da var det ei som ble sjekket opp av en fyr, og hun ble irritert. Vi fikk høre at hun var lesbisk. Da gikk det opp et lys for meg, for da skjønte jeg at jeg var det også. Jeg hadde bare ikke tenkt på det før.

Anita var da 16 år. Hun holdte det skjult for de rundt seg.

– Jeg begynte å oppsøke Remi, og ble etter hvert med på å starte en ungdomsgruppe for lesbiske og homofile i Trondheim. Vi snakket med ungdom som slet med å fortelle om legningen sin til foreldrene sine.
Selv opplevde Anita å få aksept fra sine foreldre da hun etter hvert kom ut av skapet.

Øl før trening og ran

Anita spilte fortsatt på Trondheims-Ørn. Samtidig gikk hun fotballinja på KVT (Kristen Videregående skole i Trøndelag). Hun holdte drømmen om landslaget varm. Men så skadet hun kneet sitt. Og begynte å drikke mer alkohol og røyket hasj.

– Drømmen falt ikke i grus med en gang, jeg klarte å trene meg opp. Men så ble jeg skadet igjen. Jeg fikk mye fravær på skolen.

Hun klarte igjen etter hvert å trene seg opp, og trente med Ørn. Men rusbruket hennes hadde eskalert.

– Noen ganger drakk jeg øl før jeg dro på fotballtrening.
– Hvorfor gjorde du det?
– Det var spenning. Og jeg så litt opp til de som var eldre enn meg.

Sakte, men sikkert, kom ting mer og mer ut av kontroll for Anita. En påskeveld 1995 gjorde hun noe som førte til at hun sklei ut enda mer.

– Jeg skulle egentlig ut med lagvenninner fra Trondheims-Ørn den kvelden, men så manglet jeg penger. De ville prate med meg om at jeg måtte ta meg sammen. På morgenen hadde jeg røyket hasj, og tatt noen tabletter Rohypnol. Jeg fant ut at jeg skulle rane noen for å få penger, så jeg sprayet tåregass på en gammel dame.

Anita ble tatt av politiet.

– Det ble sett på som væpnet ran, fordi jeg brukte tåregass. Jeg fikk meldeplikt, og slapp ut etter en natt. Men i løpet av den natta kom fotballtreneren min inn på glattcella og lurte på hva jeg holdte på med. Søskenbarnet mitt og naboen min kom også. Det var etter dette at mamma skjønte at jeg hadde sklidd ut ganske mye.

– Falt alltid tilbake

Etter ranet eskalerte det enda mer med rus. Samtidig flyttet Anita hjemmefra.

– Jeg hadde perioder der jeg klarte å være rusfri og gjorde comeback. Trondheims-Ørn ordnet med at jeg kunne levere urinprøver. Men jeg falt alltid tilbake. Mamma og ei i fotballstyret lette etter meg flere ganger i byen, det gjorde også lagvenninnene mine.

Som 20-åring gikk hun over til opiater, og rus hadde fått en stor plass i livet hennes.

Etter som årene fulgte var hun flere ganger inn til rehabilitering, og begynte etter hvert på Lar (legemiddelassistert rehabilitering).

Vendepunktet

Først i 2016 begynte hun å få mer kontroll. Siden da har hun vært rusfri. Det var en hendelse med syntetisk cannabis som gjorde at Anita traff et vendepunkt. – Jeg havnet på Østmarka etter å ha røyket syntetisk cannabis. Jeg ble etter hvert også innlagt på Tiller DPS og Leistad i påvente av at jeg skulle klare å bo alene igjen. Jeg måtte begynne på antipsykotisk medisin. Jeg ble som en zombie – før jeg fikk det bedre da jeg etter hvert sluttet med medisinen.

Siden 2016 har hun vært mye med familien sin, og en god venninne. Hun har solgt mye Sorgenfri og vært på ferier.

– Så det har vært tre rare år.

– I dag har jeg det bra.
– Hva gjør at det er bra i dag?
– At jeg fikk melding fra søstersen om at det yngste tantebarnet mitt skal spille sin første sonekveld snart, og jeg gleder meg veldig til å se på det. Hadde det ikke vært for familien, så hadde jeg ikke vært der jeg er nå.

Hun er også glad for at hun har Sorgenfri å komme til.

– Sorgenfri betyr veldig mye for meg. Det betyr at jeg har en plass å gå til, en jobb å gå til, folk å prate med. Så får jeg være med på å spre et godt budskap ved å selge magasinet, sier Anita.

Les flere selgerportrett:

Anniken: Lykken er å være gatemagasinsselger

Håvar: Vår mann i Verdal