Bente bor i en kommunal bolig og trives godt. Fire dager i uka reiser hun inn til byen for å jobbe i Vår Frues kirke. Foto: Helene Mariussen

Sist oppdatert

For 20 år siden kunne det gått riktig galt, mener Bente Solberg. At hun er den som i dag kan stå bak disken i Vår Frue kirke og strekke ut en hjelpende hånd er rene tilfeldigheten. 

– Hvem som havner på hvilken side er en tynn linje, mener hun. 

En god klem 

– Vil du ha kaffe eller Pepsi?
Bente Solberg åpner døra til sin lille kommunale bolig på Nardo. I leiligheten på 34 kvadratmeter har hun bodd i hele 31 år. 

– Folk spør meg om jeg ikke synes det blir for trangt, men her trives jeg så utrolig godt, smiler hun. 

Sofaen er dekket av et oransje teppe og bordet har en duk i samme farge. På TV-bordet ligger pynteblader som passer den skiftende årstiden. 

– Jeg elsker høsten. Den har så fine farger. 

– Noen kaller oss kirkemor, bonusmor og stemor. Det er en sånn rolle man får når man er frivillig i Vår Frues.

Bente har vært frivillig i Vår Frue kirke i snart ett år. Hele fire dager i uka reiser hun inn til byen for å servere mat, snakke med folk, og gi en klem hvis noen skulle trenge det. Det er viktig for henne å gi den ekstra klemmen. 

– Det er bare et under at det ikke er meg selv som trenger hjelp. Det har vært på nære nippet mange ganger. 

Tøff start på 20-årene 

På stuebordet setter Bente fram bacondadler og fetaost. 

– Jeg regnet med at du ikke hadde spist lunsj. Bare forsyn deg! 

Livet ser tilsynelatende normalt ut. Det er mat på bordet, bilder på veggene og en potteplante på hylla. Men det har ikke alltid vært så alminnelig. Da Bente var 18 år ble moren kreftsyk og gikk bort. Det satte en støkk i den unge jenta som kanskje mest av alt trengte veiledning i livet. 

– Fra den dagen drakk jeg overveldende mye, sier hun. 

Ikke lenge etter morens død flyttet hun til Trondheim og begynte som bartender på en brun pub ved navn Kjelleren. Den var åpen fra åtte om morgenen til fire om natta. Kniv var ikke uvanlig i bukselomma på gjestene, og var du bartender var det legalt å drikke med. Politiet tolererte det – det holdt folk unna gatene. I en trapp i Fjordgata satt hun mye med et glass i hånda. Parallelt giftet Bente seg kort tid etter morens død, og fikk barn allerede som 20-åring. 

– Jeg var virkelig ikke moden nok til å bli mor, men slik ble det. 

Drikkingen pågikk hardt fram til hun var nærmere 40. 

– Det gikk selvfølgelig ut over familien og ungene mine. Det er en skam jeg aldri blir kvitt. 

I dag har Bente og familien et godt forhold. På et tidspunkt måtte hun nemlig ta et valg: Hun kunne definere seg som alkoholiker og leve deretter, eller hun kunne dra til legen og be om hjelp. Valget havnet på sistnevnte og Bente fikk hjelp hos dagpsykiatri. 

– Jeg fant til slutt ut at alkoholen ikke var problemet. Det var alt i hodet mitt jeg ikke hadde bearbeidet. Jeg måtte ha hjelp til å gå igjennom de vonde tankene jeg tidligere ikke orket å forholde meg til. 

Bente og venninnen Jill holder neve-mot-neve og smiler til hverandre.
Det er så mye fine og flotte verter som jeg lærer så mye av hver eneste dag, sier Bente, her sammen med kollega Lill.

Kan gi noe tilbake 

Det var hardt å sette ord på noe hun hadde båret på gjennom 20 år. Men Bente klarte det. 

–I dag kan jeg ta et glass vin med venner en gang i måneden uten at det fører med seg noen problemer. 

I 2011 ble Bente uføretrygdet. Et sviktende hjerte gjorde at hun ikke lenger kunne jobbe som kokk i barnehage, uansett hvor mye hun trivdes. Men en ting var sikkert – hun hadde for mye ressurser til å gå hjemme og drive dank. Å være aktiv var tingen, gi noe tilbake til samfunnet. Stedet hun skulle gjøre det ble den historiske kirka midt i byen. Et sted hun kan bruke kjærligheten hun har til overs. 

–I kirka får jeg lov til å vise omsorg for folk. Nei, huff, det høres ut som jeg skryter. Det liker jeg ikke. Jeg vil ikke fremheve meg selv – det er så mange dyktige verter som har så mye mer erfaring. 

Bente ser virkelig opp til vertene som daglig jobber i kirka. Det er spesielt én kollega hun har stiftet et godt vennskap med. 

– Jeg har funnet en sjelevenn i Lill, selv om vi er totalt ulike. Hun er ganske streng og bestemt, mens jeg er det motsatte. Jeg har lært å bli litt tøffere av henne, mens hun lærer å bli litt mykere av meg.

Damene har begge andregrads kols, som resulterer i mye galgenhumor. 

– Vi laga oss t-skjorter med teksten «Kolskameratene», ler Bente. Noen av gutta i kirka har lyst på samme t-skjorte, men da krever jeg legeattest. Du må ha bevis for å være med i gjengen, smiler hun lurt. 

Fra Trondheim til Østersund 

Med et godt vennskap kommer gode historier; Bente og Lill innførte i fjor sommer en tradisjon om helgetur til Østersund. Årets togreise skulle ta dem fra Trondheim sentralstasjon fem på åtte en fredags morgen og halv åtte trådte Kolskameratene opp på stasjonen før de satte seg ned med en røyk, flirte og skravla. De hadde det såpass gøy at toget kjørte fra dem. 

– Dæven hva gjør vi nå, tenkte vi. Hotellet var jo allerede booket! 

De stae kameratene endte opp med fleskbussen til Storlien før de rakk ut tommelen langs veien for å haike. Der, midt på landegrensa stod to sekstiåringer med sine kols-skjorter og prøvde å finne seg skyss. 

– Bilene skjønner jo ikke at vi haiker, sa jeg til Lill. De må jo tro vi står her og «liker», ler Bente. 

Etter ti minutter fikk de likevel napp og kom seg til Åre hvor togene gikk hyppigere. De kom heldigvis frem i tide til hotellbookingen. 

– Jeg har ikke haiket siden jeg var 17 år, men til Østersund skulle vi. Vi konkluderte med at vi er løsningsorienterte. 

Å se folk 

– Hva er klokka? Vi må komme tidsnok til bussen, sier Bente. 

En glipp på vei til Østersund gjør at man lærer leksa. Når man skal jobbe i Vår Frue kan en ikke være sen. Bakerst i bussen finner Bente en plass ved vinduet. 

Hvorfor er det så viktig for deg å være i Vår Frue kirke? 

– Jeg vil bare være der for dem som trenger det, og jeg prøver å se det beste i folk. Alle har en grunn til å være som de er. 

Hun blir så eitrende forbanna når folk dømmer. 

– Folk sier at det må gå an å bare ta seg sammen. Hadde det vært så lett hadde det ikke fantes mennesker i forferdelige situasjoner. 

Selv vet Bente at det er viktig med et godt nettverk. Hadde det ikke vært for venner som støttet henne på de riktige tidspunktene er det vanskelig å forestille seg hvordan hverdagen hadde vært. Derfor er det viktig for henne å se folk. 

– Bare at man kan komme inn i kirka hver dag og føle at noen blir glad for å se dem er så viktig. Et par ganger har jeg sagt «så godt å se deg», og de svarer «det er ikke ofte folk sier det til meg». Mange føler seg nok alene. 

bente tenner talglys i form av et kors på kirkegulvet

– I kirka brukes det mye humor. Det gir en bedre relasjon, som gjør at man også kan snakke om de mer alvorlige tingene. Når man først har spøkt og flirt med noen er det lettere å komme bort og spørre «hvordan går det» på en dårlig dag.

Ærlige møter 

Bussen stopper i Prinsens gate. Rushtidens første minutter er godt i gang og det vrimler av folk. I mengden utbryter Bente et muntert «Hallo!». En kirkevertkollega tusler forbi og vinker tilbake. Vi passerer hjørnet til Kongens gate og Bente smiler igjen bredt, denne gangen til tiggeren som har sin faste plass ved gangfeltet. «Har du det bra?», smiler Bente inviterende. Utenfor Vår Frue står en gjeng med besøkende. Bente slår av en prat, ser folk i øya med et smil og en vits, anerkjenner at de er der. 

– Her finnes de mest ekte folka i hele verden. De legger ikke skjul på noe, gjør seg aldri til og er overhodet ikke opptatt av det materielle. Det gir veldig genuine møter, sier hun. 

Går man i kirka og spør hvordan det går med noen kan man fort få et svar som «Helvete, dette orker jeg ikke lenger». Da man må ta seg tida til å lytte. 

– Av og til er det jævlig vondt å høre folks historier. Spesielt når de ikke lenger orker å leve. Det er vanskelig å si noe for å trøste, men jeg prøver å formidle at uansett hva, finnes det noen som er glad i dem. 

Gamle kjente 

Av og til er møtene ekstra spesielle. «Det er så merkelig å se deg her», sa en besøkende til Bente da hun begynte som frivillig i kirka. «Forrige gang jeg så deg satt vi og drakk sammen». 

– Det er jo litt spesielt å være frivillig her. Flere av de besøkende har jeg en historie med. Men jeg kan ikke la være å jobbe her av den grunn. 

Det er noe med å møte gamle kjente igjen etter så lang tid. Noen man en gang var både lik og nær kan ha gått en helt annen retning i livet. 

Hva tenker du om å se dem igjen? 

– Jeg var glad i de folka da, og nå kan jeg fortsatt ha kontakt med dem uten all den dritten jeg holdt på med. Det er fantastisk. Forhåpentligvis kan jeg være et levende bevis på at det går an å havne på andre siden av disken.