(Foto: Erlend Paxal)

Sist oppdatert

«Faen». Det oser kirke. 

Duften er av det gamle, ugne slaget. En lett blanding av himmel og helvete. Krydret med manko på tannkrem og deodorant. Men godheten er slående. Pur. Lysekronene som henger i taket er av gull, men selv de flimrer. Mørkt og lyst. Mørkt eller lyst? 

Grått er en løsning, men det er sløvt og usikkert. Nåvel, det er opp til deg selv. Fordi døra inn til varmen i Vår Frue kirke går opp og igjen, men ingen kommer inn. 

«Det blæs så ekstremt ut no.» Alteret brøler. En høy, brutal og oppmerksomhetssøkende lyd. Det uventede kan være litt skremmende. Titter du bort, tar du ikke øynene fra det på en stund. Det er majestetisk. Sjelens kunst. Det får øynene dine til å glitre. 

Hjemløse ligger på kirkebenkene med varme pledd. Noen på gulvet. De kan få seg en varm kopp kaffe når de kvikner til. Her er det ro å få. Det ser gammelt og tradisjonelt ut, slik det helst skal være. Det tradisjonelle er ofte det trygge. Ingen skal blåse bort fra seg selv, ingen blåser deg bort. Kirkevertene vasker til og med koppen for deg. 

Et kors bygget av firkantete steiner ligger foran alteret, oppå er det elleve tente telys. Pluss et langt stearinlys. Noen kan ikke for at de skiller seg ut. Lysene er tent for mennesker som ikke lenger er blant oss, eller som sliter.

Stein formet som kors med stearinlys på med en blomst ved siden av.
De er tent av mennesker som tenker. Det var godhet som fikk dem til å flamme. (Foto: Erlend Paxal)

Godhet og vind. Men størst var kanskje kjærligheten. Ved siden av brosteinskorset står en blomst i en vase. Vinden var for sterk for denne blomsten, den er i ferd med å visne. 

Men det er ikke poenget. Poenget er at det er tolv lys som brenner på korset foran Jesus. Ett av dem er annerledes. Det knirker i døra. 

En skjeggete mann våkner til på benken og marsjerer rett mot kaffen, men ombestemmer seg. Han velger å gå ut i stormen i stedet. Det er tydelig at det er det kjente for ham, det tradisjonelle. 

Døra inn til kirka går opp og igjen, slik døra til de fleste av de besøkende denne natta. Døra til å finne tryggheten i seg selv. Mange vil trosse sitt vante liv som hjemløse. De vil, de vil. Men det er ikke lett å snu seg selv på hodet. Noen klarer det. Jesus henger på korset. 

Brei trønderdialekt med tjue års tilførsel av røyk fyller rommet. Det er natt til søndag og lyst her inne. Ute er det svart. Ivrige hender viftes med, både stemmene og kroppene må brukes for å få alt ut. For å tømme seg. 

Et «forbudt-med-mobiltelefon-skilt» henger ved kirkebenkene. Kanskje fordi noen ikke vil bli forstyrret i nattesøvnen sin. Her skal man være tilstede i seg selv. Det er kun Deg Selv som gjelder. Og stormen. Stormen i deg selv. Mørket i deg selv. Og lyset. 

De frivilliges varme kaffetårer renner gjennom frosne kropper. Det smiles bak alvorlige, rynkete skall. 

Det er elleve mennesker med mørke klær på seg her. Ett menneske har grønn genser. Knallgrønn. Den ene mørke går ut, og alteret brøler igjen. 

Praten blir stadig høyere, flere i kirka er også høye. Kanskje ikke på livet. Det gjør ikke noe, det er jo høyt under taket her inne. Man høres bedre da. Hver og en av dem som er her høres. Utenfor blåser det for ørene til de fleste. 

En av benkesliterne våkner. Det var jammen lang tid etter to store skrik fra alteret og Jesus. Noen trenger flere sjanser. Døra inn til kirka går opp og igjen. De frivilliges varme kaffetårer renner gjennom frosne kropper. Det smiles bak alvorlige, rynkete skall. 

Noen lys har varme nok til å gi til andre som trenger alt. Som på et tidspunkt ble tatt av stormen.

Det elektriske lyset flimrer. Døra inn til kirka går opp og igjen. En person kommer inn. Kaffen er målet. 

Snorkinga fra benkene durer. Andre ler. Toalettnøkkelen gis broderlig videre. Må ha det, bare må ha det. Ingen sitter alene nå. Mennesker sitter i klynger, de søker hverandre. De er likestilte. Det er vanskeligere å blåse bort jo flere man er, og desto tettere sammen. Døra inn til godheten svaier fortsatt opp og igjen, men ingen kommer inn. 

Kun én har funnet veien. En annen sier han fortsatt har en sjanse. «Hadd egentlig avtale med en rådgiver, men orka itj. E vi snart tom for marsipanbrød, eller? Æ sitt jo faen mæ å et mæ i hjæl hver gang æ kjæm hit!» 

En krumrygget mann går mot den store kirkedøra. Han snor seg: «No ska æ ut å frys.» Vinden ute er altfor sterk denne natten. Noe frister mer enn annet. En gammel mann ler rått, men flatt. Alteret brøler for siste gang i natt. Amen.

Teksten stod først på trykk i Gatemagasinet Sorgenfri i april 2011.